søndag 1. november 2015

Turen til Trollheimen som egentlig aldri ble noen tur til Trollheimen (10-16 okt)

Trollheimen. Fint navn, ingen tvil om det. Etter bildene å bedømme synes ikke navnet å skjemme heimen heller. Populært? Tilsynelatende svært populært, og med det øker også skepsisen. Ikke det at jeg har blitt så sær at jeg på død og liv ikke kan møte andre mennesker i fjellet. Jeg synes faktisk det kan være riktig så trivelig å slå av en prat om stien min skulle krysse en annen vandrer sin sti, men alt med måte. Og med mitt måtehold i den sammenhengen har jeg ikke ønsket å hive sekken på ryggen og legge i vei i dette området i det som kan betraktes som sesongen. Med det i mente burde jo et besøk i midten av oktober være perfekt. Tanken var i utgangspunktet en uke eller to på tur, men av ulike årsaker måtte vi nøye oss med en uke. Ruten jeg i grovt hadde sett for meg var ganske ambisiøs med tanke på antall kartruter vi skulle rekke i løpet av uken, men uansett, Trollheimen here we come!

Igjen kunne jeg konstatere at vi var lovlig sent ute. Lovlig sent ute om vi skulle ha håp om å komme oss fra bilen mens det enda var lyst iallefall. Bilen ble forlatt på parkeringsplassen i enden av Viromdalen hvor asfaltvei blir grusvei, og du må gå videre for egen maskin. Grusveien går noen kilometer videre inn til Renndølsetra og Innerdalsætra hvor også denne ender og DNT stien overtar. På denne turen var det DNT stiene som skulle være utgangspunktet.

Vi var ikke kommet lengre enn til de første bakkene før mørket begynte å falle på. På toppen av kneikene tenkte jeg derfor at første natten rett og slett kunne bli i nærheten av grusveien og de to sætrene. Jeg trakk derfor av veien, ruslet over myra, og tok retning mot Innerdalsvatna. Etter nok svetting (og sverting for den del) endte jeg igjen tilbake på veien med uforettet sak. I mørket hadde jeg surret rundt lenge nok blant store kampesteiner. Nei, følg heller veien til endes og finn en egnet plass der, det måtte vel være bedre. I det jeg passerte Renndølsetra møtte jeg på to skikkelser i mørket. Disse skulle vise seg å være vertskapet/innehaverne av setra. Hyggelige folk som tipset om et par fine plasser å sette opp teltet like i nærheten. Jeg fulgte et av rådene og ikke lenge etter sto teltet støtt. Med teltet støtt og soveposen rullet ut ble lyset slukket, og natten kom dertil tidlig.

Første morgenen
Vi våkner til strålende vær, og tar oss en liten rusletur i området rundt de to seterne og beskuer blant annet det kjente Innerdalstårnet. Etter litt knipsing blir telt revet, og vi legger i vei innover Innerdalen som ikke overraskende  har kledd seg i gult for anledningen. Vi rusler ikke lengre enn til enden av dalen før igjen teltet blir reist. Som så ofte blir det en rolig start.

Innerdalstårnet i bakgrunnen
Brilliant morgen
Renndølsetra
Innerdalsvatnet
Helt i starten på marsjen like ved Innerdalsetra
Et lokalt vannhull
Ettermiddagen forløper i fred og fordragelighet blant gule dalsider uten at hverken folk eller fe gir seg til kjenne. Harry Hole ble det eneste selskapet.

Dagen som følger skal vi etter planen videre. Jeg har en lei tendens til å sove ganske langt frempå når jeg er å finne ute i guds frie natur. Denne morgenen var intet unntak, og når jeg i tillegg har noen av de fineste stundene med de første rykende kaffekoppene mens jeg patter på en snus....Ja da blir morgen fort formiddag, formiddagen blir kort, og ettermiddagen tilsvarende tidlig. Når jeg etterhvert innser at dagen kommer til å forløpe her innerst i Innerdalen blir kartet igjen tatt frem. Det i utgangspunktet ambisiøse opplegget blir enda mer ambisiøst, men det kan fortsatt gå. Klart det kan gå! Denne dagen går vi uansett ikke lengre enn ei runde innerst i dalen for å ta området nærmere i øyesyn.

Høsten er for lengst over oss
Elva innerst i Innerdalen
Solen tittet såvidt over fjellet og varmet snuten til Lopi
Den påfølgende dagen kommer vi oss til slutt avgårde igjen. Vi passerer Innerdalsporten og Medskaret på vei ned mot Tovatna.

Vi bryter leir innerst i Innerdalen
Innerdalen
Området Innerdalsporten

Ved Medskaret
Og....det ender faktisk med at vi smeller opp teltet ved Tovatna. Igjen en kort etappe. Det ambisiøse opplegget begynner å henge i en tynn tråd, men det kan nok fremdeles gå. Men, neste dag. Da blir en avgjørelse tatt. "opplegget blir skrotet. Det er her vi skal være. Her ved den lille stranda. Her som vannet foran oss har blitt gitt navnet Tovatna. Her hvor teltet bare er et steinkast fra DNT stien. Her hvor det ikke er så langt til nærmeste hyttefelt. Det er faktisk her vi skal være. Hvorfor? Bare fordi at det er slaraffenlivet som frister mest denne gangen. Å vandre inn i de mer sentrale delene av Trollheimen frister også. Det frister veldig faktisk, men slaraffenlivet trumfer. Hvordan slaraffenlivet faktisk trumfer dette vet jeg faktisk ikke, men det er sånn det skal bli.

Dagene glir inn i hverandre her ved Tovatna. Vi surrer litt rundt i nærområdet. Jeg knipser litt bilder. Jeg leser litt bok. Jeg fyrer et lite bål. Jeg får se en liten dans fra nordlyset. Jeg får oppleve høstens første frostnetter. Jeg skaper enda litt sterkere bånd til "minsten". Jeg får reflektere. Jeg nyter kaffekoppene litt ekstra. Jeg tar en siesta når det passer meg. Jeg strammer en teltbardun en gang av og til bare for å gjøre det. Sånn forløper dagene.

Morgenstund


Strandløvene
Snik
Frostmorgen
En tynn hinne med is har lagt seg
Halo på stranda
Under melkeveien
Bare en liten dans
Når dagene kommer til en ende og jeg har strammet teltbardunene mange nok ganger og godt nok, drukket mange nok kopper med kaffe og bøkene er utlest er det bare å vende nesa vestover igjen. På vei tilbake legger vi turen om Langvatnet og ned gjennom Renndalen. Når vi atter en gang ser Renndølsetra begynner mørket å sige på. Tilfeldighetene vil det slik at vi møter vertskapet akkurat som vi gjorde på vei inn for en uke siden. Vi veksler noen ord før jeg knipser et siste bilde av Innerdalstårnet og vi igjen rusler mot bilen i stummende mørke.

Langs Tovatna på vei hjem igjen
Farvel til Tovatna

Renndalsvatnet
Skumring
Et siste bilde av tårnet i det mørket faller på
Så ble det altså ingen ordentlig tur inn i Trollheimen allikevel. Jeg som bevisst hadde valgt akkurat dette tidsrommet. Jeg som hadde hatt lyst til å besøke området i lang tid. Jeg som hadde lagt en plan. Det hele forble med planen. Jeg sitter igjen med den samme lysten som jeg hadde før denne turen. Hvorfor det ble som det ble? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg nøt hver eneste dag som forløp akkurat slik de gjorde. Trollheimen vil være der i årene som kommer. Forhåpentligvis vil jeg også vare en stund til, og i så tilfelle skulle det ikke forundre meg om jeg kommer til å besøke Trollheimen.

Om jeg angrer på at jeg skrotet den opprinnelige planen? Nei, ikke på en flekk.

Til det hadde jeg det altfor bra.