fredag 21. august 2015

Forollhogna, i storbukkens og villreinens rike (10-17 august)

I forrige måned fikk jeg oppleve lille Rago nasjonalpark med dens ville landskap. Nå skulle ferden gå til Forhollhogna nasjonalpark. Et område jeg ikke har sett så veldig ofte omtalt som turmål, og etter hva jeg har skjønt ihvertfall ikke er kjent for sitt ville landskap. Fra det ville landskapet i Rago skulle jeg besøke et område med viddelandskap og slake fjell. Store kontraster med andre ord, men jeg er like glad i viddelandskap som bratte fjell. Alt har sin sjarm. Om du skulle lese dette og ikke har særlig mye til overs for reinsdyr bør du nå trykke på det røde krysset oppe i det høyre hjørnet ditt. Det blir nemlig mye reinsdyr fra nå av......

Kursen ble satt mot Kvikne. Vi skulle altså ta oss inn fra vest. I god tradisjon var vi ikke akkurat tidlig ute. Da bilen ble parkert innerst i en grusvei sto solen allerede ganske lavt i vest, men det var med kvikke og lette steg vi la bilen bak oss. Forollhogna here we come!

Vi gikk ikke mange kilometerne før vi støtte på de første av mange reinsdyr i løpet av turen, men på dette tidspunktet visste jeg ikke at dette skulle bli første av mange reinsdyrmøter. I min iver over å ha støtt på reinsdyr tok jeg derfor et kjapt regnestykke og kom frem til hvor jeg trodde de ville trekke videre. Deretter var det å stake ut sin egen kurs i forhold til reinsdyrene og raska på. De var nå ute av syne så det var bare å benytte seg av anledningen. Etter noen hundre meter falt først skallbuksa av sekken (jeg hadde lagt ytterbekledningen og en genser rett under topplokket på sekken nemlig). Etter noen hundre meter til fant jakka veien til bakken, og etter enda noen hundre meter kom genseren. Med sekk på ryggen, Lopi i bånd og halve garderoben i den ene armen ble det noe kaotisk mot slutten  når også kneppingen i shortsen jeg hadde på meg hadde åpnet seg. I lett trav ville nemlig tyngdekraften det slik at shortsen skulle bli nærmere kjent med anklene. Til syvende og sist "vant" vi allikevel kappløpet mot reinsdyrene. Først etter at teltet var slått opp kom de forbi på andre siden av vannet. Kvelden kunne dermed forløpe i fred og fordragelighet hvor vi var reinsdyrenes publikum.

Reinsdyrene første kvelden etter at teltet er satt opp
Vi blir på stedet hvil de neste par dagene. Været er skiftende med sol i det ene øyeblikket og kraftige haglbyger i det neste. Jeg husker ikke med sikkerhet, men jeg mener at det var dag to vinden også begynte og tilta. Den skulle sammen med reinsdyr bli vår følgesvenn på resten av turen. En av kveldene ved dette vannet var det allikevel en periode hvor vinden løyet. Fluestanga ble allikevel liggende ubrukt siden vi fremdeles hadde god tid. Hadde jeg bare visst om vinden på dette tidspunktet....For fluestang var det eneste som var med av fiskestenger, og da er det som kjent fint om det ikke er for kraftig vind.

Første morgen
Under en haglbyge
"den stille kvelden"
Etter å ha latet oss her noen dager vender vi nesen lengre østover. En blå flekk på kartet er målet for denne dagen. Har troa på fisket her nemlig. Underveis tar vi oss en stopp for å tørke svetten i panna. Det er da jeg blir var gryntingen. Like stille som ånden som går listet vi oss frem på kanten av fjellet, og da ble vi var en reinsdyrflokk. De sto og nøt livet på en "øy av snø" som fremdeles ikke var smeltet. Vi blir stående og betrakte de og tar de nødvendige bildene før jeg igjen hiver sekken på ryggen. Vi har fremdeles en liten bit igjen før vi er fremme ved det som er dagens mål.

Når jeg hiver sekken på ryggen igjen tenker jeg gjennom hvor vi skal gå i forhold til reinsdyrflokken. Det er ingen grunn til å forstyrre unødig. Jeg legger kursen på det jeg mener bør være tilstrekkelig avstand, og om de skulle oppdage oss tror jeg mest sannsynlig de vil bli stående i ro med tanke på både avstand og det faktum at vi beveger oss bort fra dem. Om de allikevel skulle få øye på oss og mot formodning skulle sette seg i bevegelse vil de i det minste trekke bort fra oss. Jeg føler med allikevel trygg på at de vil bli stående slik situasjonen er. I god tro setter vi igjen i marsj.Etterhvert ser jeg at reinsdyrflokken begynner å bevege på seg. Pokker heller! Det der var definitivt ikke det jeg ønsket. De trekker i det minste i motsatt retning av oss, og slik landskapet er ser jeg de ikke der de forsvinner. Vi fortsetter i den retningen vi startet, men 1 minutt eller 2 senere synes jeg igjen at jeg hører noe. Denne gangen er det ikke grynting, men mer som tromming. På ca 30 meter ser jeg så toppen av gevir. Reinsdyrgevir. Mange gevir. Toppen av gevirene blir straks hele gevir. Gevirene blir til hele reinsdyr. Hele flokken på omtrent hundre dyr kommer rett mot oss med storbukkene i front. På 30 meter! Lopi er i sjokk og jeg er mildt sagt overrasket. Der står vi altså i åpent lende med sekk på ryggen og en stor flokk som kommer rett i mot. Jeg rekker å knipse noen bilder mens jeg konsentrer med å holde Lopi i bånd. Etterhvert som de kommer nærmere deler flokken seg i to. Vi blir stående i ro. Stående i ro midt i flokken! Mens jeg prøver å beholde "oversikten" slår lukten meg. Ikke rart det lukter egentlig. Vi er jo midt i flokken! Etterhvert som de passerer og avstanden igjen blir noen titalls meter går vi rolig ut av flokken. Når de er på 50 meter skjønner jeg at det er over. Da kjenner jeg faktisk at jeg skjelver i bena. Jeg skal ikke skryte på meg noe, men det er ganske lenge siden sist jeg kjente at jeg skalv i bena. Jaja adrenalinet skal vel ut igjen på et vis....

På vei østover
En Heilo er "varselet" om at vi snart skal få møte reinflokken
Da vi oppdaget reinflokken
Gevirene har akkurat blitt til dyr
Vi er midt i smørøyet og de trekker forbi oss
Denne lille enslige karen møtte vi også på vår vei østover
Fortumlet og smått i ekstase over opplevelsen går vi videre. Vi møter rask nye reinsdyr, men nå vil jeg bare komme til den blå flekken som er målet. Jeg må rett og slett ha en pause. Etter en stund og etter et par reinsdyrmøter til kommer vi frem. Jeg kaster sekken av skuldrene, smeller opp teltet og fyrer opp brenneren, Jeg må ha en kaffekopp. Jeg har ikke mer enn fått kaffekoppen i hånda før jeg ser den ene lia bevege seg. Nedover kommer det en flokk med reinsdyr. Akkurat nå husker jeg ikke om det var den samme for de kommende dagene kommer det og går reinsdyr hele tiden. Det siste jeg ser før jeg lukker "døra" den kvelden er reinsdyr. Det første jeg både hører og ser påfølgende morgen er reinsdyr. Klokken 0430: Grynt, grynt. Jeg stikker hodet ut av teltet. Jeg ber de tre reinsdyrene som står 15 meter fra teltet om å gå å holde noen andre med selskap, men jo, god morgen til dere også!

Utpå formiddagen med morrakaffen i hånda, ja da sitter vi selvsagt og ser på reinsdyr. De påfølgende dagene lever vi i praksis side om side med reinsdyrene. Vi har basecamp ved den blå flekken og tar dagsturer ut fra den. Og vinden? Jo den holdt stand, noe som i sin tur førte til lite fiske. Den ene kvelden var det riktignok mindre vind en liten stund, og vak var det nok av. Jeg forsøkte meg, men uten hell. Noen av vakene kunne allikevel fortelle meg at her er det fin fisk. Jeg forbannet meg en smule over at jeg ikke hadde med meg makkstanga.....

Teltkos
Fra en av dagsturene
Dagstur
Dårlige forhold for fluefiske
Ørnbesøk
Det går mot kveld
Kvelden vi såvidt prøvde oss med fluestanga


Etter å ha blitt endel av reinflokken er det på tide å sette kursen vestover igjen. En ørn kommer over åskammen som et farvel. Det er med blandede følelser vi igjen går med sekken vestover. For meg har det vært nytt med så nære opplevelser med reinsyrene. To av dem ga jeg også egne navn. De hadde begge sine særtegn så de var lette å se igjen. Den ene ble gitt navnet Bambino. Dette var en helt hvit kalv, altså en albino. Ikke spør om hvordan han ble døpt Bambino. Den andre hadde et markant gevir. Det ene geviret var ganske stort mens det andre geviret var så og si borte. Altså var det i praksis gevir nesten bare på den ene siden. Han ble selvsagt hetende Halvar. For Lopi var det også tidenes opplevelser all den tid han er av rasen Lapsk Vallhund. Altså en reingjeterhund, Uansett, vi trekker igjen vestover for å ta siste natten i nærheten av hvor de første nettene fant sted.

Ørna tar farvel
Vi legger basecamp bak oss og trekker vestover igjen
Vestover
På vei vestover

Vel fremme og teltet reises for siste gang i Forollhogna for denne gang. Teltet er oppe, og vinden er trofast også siste kvelden. Jeg blir sittende og kikke utover vannet og opp av bølgene skyter en ørret fart. Ikke større enn et par tre hundre gram, men det er nok. Jeg får blod på tann. Vinden har kommandert fluestanga til å så og si forbli ubrukt på turen. Nå er det nok. Det kan blåse så mye det bare vil, men nå skal pokker med fluestanga i bruk. Vind er vind, men en mann er en mann så nå er det herved vind mot mann med fluestang! Jeg smeller sammen stanga i en fei mens jeg tenker på hva som skal monteres i enden av fortommen. Med kulingen som suser kan fintføleri være fintføleri. Knytt på en relativt stor imitasjon, få riktig vinkel og kast som bare fanden er tanken. Valget faller på en hjemmelaget Streaking Caddis. Kast kast og svosj svosj. Det blir snurr. Knute på fortommen. Forbannet heller! Det er allikevel bare å krype til korset. Bytt den fortommen og fortsett. Om det mot formodning skulle bite på en ørret av noen størrelse vil en fortom med knute på ryke tvert. Ny fortom er montert og det kastes igjen. Det forsøkes i det minste. Etter en liten stund ser jeg faktisk en ørret er etter Caddisen min der ute i bølgene. Jeg tar det med ro, og jammen er det ikke fast fisk! Den blir tatt på land. Ikke mye å skryte av, men det er tross alt en prikkepetter på et par hundre gram. Den blir hundefor, og det var ikke mer som skulle til for å få ut litt frustrasjon.

Det blåser fremdeles godt
En Streaking Caddis klar til dyst
Det ble til hundefor
Etter å ha fått blåst ut litt frustrasjon blir jeg sittende med teltet igjen. Jeg ser etterhvert det jeg tror må være en myrhauk. Denne blir underholdningen den neste halvtimen. Den jakter, den fanger og jeg ser den spiser. Det er en flott opplevelse siste kvelden. Som om vi ikke var takknemlige nok fra før...

Myrhauk?
Siste teltplassen
Og en stille vik sent siste kvelden
For å si det kort. Jeg likte Forollhogna. Som så ofte før etter å ha besøkt et nytt sted vil jeg gjerne tilbake. Så også Forollhogna. Det slo meg underveis at området minnet meg tidvis om Hardangervidda, men uten alle turisthyttene og de merkede stiene. Følgelig var det også lite folk å møte. Jeg møtte faktisk ingen i løpet av mine åtte dager der inne.

Jeg vil tilbake.

Og det var fin fisk i det ene vannet.....

Mulig fremtidig veggpryd