lørdag 18. juli 2015

Lille ville Rago (07-13 juli)

Jeg opererer ikke med noen form for bucket list. Enkelte steder har jeg allikevel litt ekstra lyst til å plante teltpluggene. Rago nasjonalpark var et av disse stedene.

Rago er vel ofte omtalt som en av de minste, men mest spektakulære og villeste nasjonalparkene. Størrelsen gjorde at jeg mente en uke ville være tilstrekkelig med tid, mens adjektivet villeste var med på å skape forventninger. Etter en kjapp stopp i Fauske hvor provianteringen ble unnagjort bar det videre til Lakshol hvor bilen ble parkert. Vi var endelig i gang.

Vi gikk innover langs Nordfjordelva mot Storskogvatnet som så mange andre også gjør. Vi startet sent så vi møtte bare folk en gang langs stien mot Storskogvatnet. Jeg hadde kikket på bilder over elva mang en gang, og den var akkurat like fin som den hadde sett ut på bilder. Krystallklar med sandbunn og et karakteristisk grønnskjær i seg. Oppover dalen hadde elva flere fossefall blant dype kløfter og bratte fjellsider. Etter å ha kommet et stykke på vei ser du også den kjente Litlverivassforsen om du snur deg for å betrakte utsikten. Selv om det ble mange stopp på vei oppover kommer vi etterhvert til Storskogvatnet hvor vi igjen krysser elva før den første teltpluggen stifter bekjentskap med Rago.

Broa over elva
Ved Nordskaret
Kikker tilbake og Litlverivassforsen kan skimtes
Som så ofte ellers på tur er det slik at de første dagene blir morgen fort formiddag før vi kommer oss på bena. Det ble til slutt til at vi holdt oss ved Storskogvatnet denne dagen. "hviledag" allerede andre dagen, ingen problem her i gården. Det var både haspelstang og fluestang å finne på ryggsekken. Jeg hadde ambisjoner om å få fisket litt denne turen. Litt ble det, men det ble mest med ambisjoner. Ved Storskogvatnet skulle haspelstanga ut av koggeret og en av slukene få døpt seg. Haspelstanga kom riktignok ut av koggeret, men den kom sannelig fort tilbake hvor den kom fra igjen. Knekt stang. Jeg lar det være med det. Haspelsnelle på fluestanga ble løsning. Det funker helt ok, om bare "foten" på snella passer sånn tålelig slik at den kan festes sånn passe på fluestanga. Helst litt bedre enn hva jeg opplevde med denne snella. Jeg gjorde uansett noen kast, uten at det resulterte i annet enn at jeg fikk strekt armene. Resten av dagen forløp i fred og fordragelighet.

God morgen ved Storskogvatnet
Haspelsnelle på fluestang
Rakkaren Lopi i sin egen verden
Basen ved Storskogvatnet
Neste dag er det på tide å traske seg videre innover parken. Vi skal ikke gjøre svensker av oss, men ferden går østover til svenskegrensa. Vi gjør det enkelt, og for å komme seg raskest mulig innover følger vi stien til Ragohytta. På vei innover her blir vi tatt igjen av en hyggelig kar som hadde ei huskytispe som turfølge. Etter en prat lar vi de passere så vi kan forsette i vårt mildt sagt bedagelige tempo. På vei innover mot Ragohytta åpner landskapet seg og utsikten begynner å gjøre seg gjeldende. Mot nord ser man innover mot Trolldalen, et område av parken jeg kommer til å ergre meg over at jeg ikke besøkte denne gangen.

Ved Ragohytta treffer vi karen og huskytispa igjen. Han tenker å ha hytta som krypinn i natt. Det passer fint med en pause så vi stopper for en rast, og sannelig blir jeg ikke tilbudt elggryte. Selvskutt elg og det hele. Det var et utsøkt måltid mat så mange takk for det. Etter god mat og en liten titt i hytta blir det til at han slår følge videre med fiskestang i hånda. Hytteboka viste seg å ha sin oppstart i 2005 noe som tyder på at det ikke er overbefolket her inne. Det er også hans første tur i parken så det passer fint å rekognosere litt. Han blir til utpå natta før han igjen returnerer til hytta. Et hyggelig bekjentskap.

På vei opp fra Storskogvatnet
Nordover mot trolldalen
Ragohytta mitt i bildet
Jeg har slått leir i området nord for Ragohytta hvor jeg blir værende de neste par dagene. Jeg tar små dagsturer ut fra hvor jeg har etablert leiren. En av dagene tar jeg også med meg fluestanga og haspelsnella uten at jeg heller denne gangen får annet igjen for det enn en strekk på armene. Det er tilnærmet ingen overflateaktivitet så tørrfluefisket blir aldri realisert. Vi har allikevel usedvanlig gode dager her inne med mye godt vær. Ikke like bra alle dagene, og en av dagene er det så tåkete at store deler av dagen at vi blir liggende og lese bok i teltet.


Teltet ved elva
På "dagstur"
Fra "dagsturen"
Tilbake til teltet
Sen kveld
Fremdeles is enkelte steder
En spesiell kveld
Siste kveld i nærheten av grensa
Rett før teltet skal pakkes
Etter at dagene inne ved grensa er over passerer vi igjen Ragohytta. Vi følger stien et stykke på vei før vi skjærer av og trekker ned mot elven. Det er et sted der nede som rett og slett ser så fint ut at jeg ikke klarer å la det være. Vi må ha ei natt der nede. Etter at teltet er på plass blir jeg sittende å betrakte stedet. Det er rett og slett ei perle med to småfosser inn i et vann (eller større kulp om du vil). Etterhvert blir jeg også oppmerksom på småørret nedenfor fjellkanten hvor jeg sitter. Jeg lar småtassene svømme mens jeg lar mine egne tanker vandre.

På vei
Småørret
Etter noen timer får Lopi meg ut av tankene. Han varsler og kan fortelle meg at noe er i gjære på andre siden av vannet. Vi blir sittende ved siden av hverandre å speide over mot den lille bjørkeskogen som er langs med vannet, og etter en stund får jeg se bevegelse. Det er skogens konge som rører på seg der borte. Den trekker langs med vannet mot den ene fossen. Han kommer seg ikke tørrskodd over der forteller jeg Lopi. Men kongen har bestemt seg. Han skal dyppe klovene i vannet og over på andre siden. Rett før han skal til å ta sitt første skritt ut i vannet skremmer han sannelig opp ei rype også. Jeg er usikker på hvem som blir mest skremt av rypa og elgen for elgen skvetter, og slenger ut et ben mot rypa før den får noen meter og kommer seg på trygg avstand. Med rypa ute av syne senker freden seg igjen, og elgen begynner å forsere vannet foran fossen. Dette er et av de såkalte øyeblikkene, og jeg sovner med et ekstra stort smil denne kvelden.

Den ene fossen ved perla
Kongen på vei over
Neste dag, og vi setter kursen tilbake mot bilen. Vi følger igjen stien en kilometer eller to før vi skjærer av mot Sølvskarvatnan. Her passerer vi over den navnløse toppen på 656 moh. Vi blir møtt velkommen av det jeg mener må ha vært ørn. Den sirkler høyt der oppe og jamrer seg med den typiske lyden rovfugl gir fra seg. Her oppe får vi god oversikt i alle himmelretninger, og det er passende med en pust i bakken. Når vi sitter der og nyter utsikten blir jeg nærmest en smule overveldet av hvor flott det er. Jeg hadde forhåpninger om at det skulle være et "vilt preg" over området og det er det som slår meg der vi sitter og skuer utover landskapet.

"Topp 656"


Rype i flukt
Etter en stund kommer vi ned på stien som utgjør "runden" fra Lakshol til Storskogvatnet videre mot Litlverivatnet ned til veien inn mot Lakshol, og siste biten inn til Lakshol igjen. Vi treffer stien rett ved Sølvskarvatnan, og dette er første gangen vi treffer på folk igjen. Vi følger stien bort til Litlverrivatnet hvor kjente Litlverivassforsen ligger og tar de obligatoriske bildene. Et flott og mektig skue over et av naturens egne underverker.

Elva der nede

Litlverivatnet
Litlverivassforsen
Etter å ha lagt Litlverivatn bak oss møter vi igjen bjørkseskogen. Når vi nærmer oss traktorveien som leder ned til Tuvmoa ved veien som går inn til Lakshol hvor bilen står parkert blir jeg gående å tenke på hvordan turen burde vært avsluttet. Dette er ikke tanker jeg pleier å ha, men dette har vært en spesielt fin tur. I det jeg slår meg til ro med at det ikke trenger være noen spesiell avslutning på en slik fin tur tar jeg opp kameraet for å ta et bilde av bjørkeskogen som et siste bilde. Med kameraet i hånden hever jeg igjen blikket, og der på andre siden av myra står det intet mindre enn nok en elg. Lopi er stille, jeg er stille og elgen står stille. Vi blir alle tre stående og se på hverandre i et par minutter. Jeg takker for oppholdet i riket hans før vi beveger oss forbi elgen. Elgen blir stående og vi vandrer mot bilen.

Det siste elgmøtet
Et siste tilbakeblikk

Rago innfridde. For mange vil nok en uke være nok, men jeg tar gjerne livet med ro uten at det blir lange marsjer hver dag. Jeg kunne rett og slett tenkt meg to uker til rådighet om jeg skulle dratt der igjen. Et av områdene jeg definitivt ville fått med meg da er Trolldalen. Hvor "utilgjengelig" den er i forhold til terreng vet jeg ikke, men det frister å undersøke. Atter en gang ble det lite fisking. Jeg skjønner ikke helt hva det kommer av, men uavhengig av fiske eller ikke fiske er dette et av de desidert fineste områdene jeg har vært i.

Jeg lengter allerede tilbake.