fredag 22. mai 2015

Som skogsmatros i Indre Agder (15 - 19 mai)

Av gammel vane er det nesten så jeg starter dette innlegget med å fortelle hvor sent ute vi var, og hvor dårlig tid vi hadde. Men vi hadde ikke det. Ikke denne gangen.

Det var derfor med stor ro vi gled gjennom vannet etter å ha døpt kanoen. Ikke for at den ikke hadde vært satt på vann før for det hadde  den helt sikkert, men for oss var det dåp. Det var årets første kanotur for Lopi og meg selv. Som så mange ganger før i dette området var det øya "der nede" som var målet. Når vi kom ned dit skulle vi ta det som det kom. Dagsturer derfra eller kanskje vi bare skulle være på øya. Tiden ville vise. Vi hadde i beste fall en "løs plan".


Styrmannen ombord på vei mot øya
Etter seilasen sørover er styrmannen Lopi glad for å strekke på bena når vi tar til land. Vi er igjen på øya "vår". Nå kunne jeg gått i den fella og viet mye tid og tekst på å beskrive en liten forbannelse som for gjennom meg når vi igjen tok den faste runden rundt øya. Veldig kort oppsummert: Jeg har tidligere vært veldig i tvil om jeg skal omtale dette området med navn. Jeg har i utgangspunktet mest lyst til å gjøre det om de ulike stedene jeg er på, men jeg har ikke gjort det når det gjelder dette området. Grunnen er at denne lille perlen er veldig lett tilgjengelig, og jeg har de siste årene sett flere og flere spor etter andre her. Store spor. Det kan synes som om det er enkelte som har som mål å sette flest mulig spor etter seg og at sporløs ferdsel er strengt forbudt. Det er nemlig ikke slik at jeg ikke vil at alle skal få oppleve slike fine steder, men siden dette området er så lett tilgjengelig, og med flere og flere spor og etterlatenskaper har jeg latt være å nevne det med navn. Det var også det jeg møtte på øya "vår" denne gangen. Det gjør meg både trist og forbannet. En bekreftelse og stadfestelse på at jeg fremdeles omtaler det som Indre Agder. Jeg lar det være med det.

Heimen de neste dagene
 Etter at den obligatoriske runden rundt øya er unnagjort så glir egentlig tiden sammen. Det blir vanskelig å skille dagene fra hverandre. Om vi gjør mye? Nei, vi gjør fint lite. Vi later oss, jeg leser, vi ser etter vak, vi iakttar insektlivet, vi leker, vi hører på fuglesang og vi hører på orreleiken. Ja, og vi feirer 17 mai!

En av dagene før 17 mai får vi også se første døgnflua for året som jo alltid er stor stas. En imitasjon bli derfor også montert fortommen og de første kastene med fluestanga skal foretas. Det blir med noen få kast, men ørreten finner ikke imitasjonen verdig. Fluestanga blir parkert opp etter et tre, og jeg og Lopi parkerer ved vannkanten. Det er et faktum at ørreten styrte unna døgnflueimitasjonen jeg serverte, og etter at jeg parkerte ved vannkanten blir jeg sitter og se på flittige maur. Og der midt i mylderet av maur får jeg se den ene. Der kommer sannelig den ene mauren slitende med ei døgnflue. Det altså ikke bare ørreten som setter pris på døgnfluer.

Årets første døgnflue observert
Våpenet som viste seg å være løskrutt
Maur og døgnflue
Ørretvak
Det kastes med fluestang for første gang i år
Så står 17 mai der og banker på døren. Jeg står opp og myser mot morgensolen. En kruttsterk kaffe blir intatt med morgensolen i ansiktet mens det vante orkesteret med småfugl og orreleik er i full gang med årets 17 konsert. Når kaffekoppen er tømt skjønner jeg at 17 mai banket på døren såpass tidlig at selve flaggheisingen må vente. Finnes tider for slikt må vite! Det ender med at posen igjen blir inntatt lenge før den har rukket å bli kald. Vi prøver på nytt om et par timer.

Morgensolen 17 mai
Flagget er endelig heist
Sommeren er tydelig på vei
Været er skiftende disse dagene. Det er lett regn, sol og overskyet. Siste kvelden og natta er det forresten ikke bare lett regn. Da åpner himmelen seg og alle bøtter tømmes over duken. Det eneste som har vært relativt stabilt er vinden. Det har vært en ganske sur vind alle dagene. Vi gjorde i det hele tatt lite ut av oss disse dagene. Mye av tiden ble brukt med nesen plantet i en bok. Boken var " En sjøens helt - skogsmatrosen", ført i pennen av Jon Michelet. Dette med skogsmatros føles treffende. Med kano i svarte skauen for pokker! Jaja jeg er riktignok selvutnevnt skipper på kanoen og Lopi omtale seg som styrmann, men lell!

To kopper på hylla og skogsmatrosen
Lopi begynner å bli lei all lesingen
Så kommer etterhvert disse dagene også til en ende. Etter siste natta med nedbør og "millimeter til den store gullmedaljen" pakkes sysakene. Kanoen lastes og kursen blir satt nordover igjen. I horisonten er det truende skyer, mulig det er tordenvær på vei. Tordenvær ja....Skogsmatrosen, eller skipperen om du vil begynner å tenke litt på dette med tordenvær, kano og åpent vann. Ikke siden guttedagene har jeg i dumdristighet befunnet meg uanfektet midt ute på vannet i tordenvær. Jeg har kanskje vært det siden også, men ikke helt uanfektet. Jeg finner trøst i at padleåra  tross alt vil være høyeste punktet deler av etappen. Et kjapt blikk gjør at den tanken faller i grus. Det er nok slik at det er topplokket som er høyeste punkt.

En av "gokveldene"
"gokvelden" er straks over
Fra "seilasen" på vei hjem
Heldigvis padler vi i medvind.

Hjemturen går fort.