søndag 19. april 2015

En natt i Kvitladalen blant meterhøy snø, gjørme og tørr barmark ( 18 - 19 april)

Jeg var lenge i tenkeboksen. Hvor skulle ferden gå denne helgen? Området mellom Frafjord og Espedal lokket, og var lenge stedet jeg vurderte. Etter mange nok timer, nok kloremerker i hodebunnen og et par nye grå hår ble dette endret. Det jeg satt igjen med var en flassfri hodebunn og et nytt turmål. Stedet jeg bestemte meg for å sjekke ut ble Kvitladalen, og starten skulle gå fra Bjordal.. Jeg var svært spent på om det fremdeles var snø eller om det akkurat var farbart i støvlene. Det skulle vise seg at det var med god grunn jeg var spent.

Når jeg kom til Stavtjørn var det masse snø og folket i alpinbakken så ut til å kose seg.Jeg stoppet bilen og tenkte mitt. Dette så ikke akkurat lovende ut. Hva pokker var alternativene eventuelt? Etter en god stund forbannet jeg meg på at Kvitladalen skulle det bli. Snø eller ikke snø, her kommer din overmann eventuelt!

Da bilen var forlatt ved bjordal var det med en relativt tung sekk vi tok avgårde i friskt trav. Barmark, fuglekvitter og elvesus bar oss oppover dalen mellom Bjordal og Brattabø. Litt kronglete er riktignok veien oppover her, men ikke verre enn at det går bra. Oppover vel og merke....

Storehølen oppover dalen

Mot slutten av dalen pustet vi og peste mer enn normalt, og jeg var glad for at vi snart var ute av bjørkeskogen og steinrøysa oppover dalen. Jommen sa jeg smør, bjørk eller steinrøys. Idet vi trår ut av bjørkeskogen møter vi snøen. Ikke bare var det litt snø heller. Der vi ikke hadde mulighet til å trampe på barmarka måtte vi til pers. Vi bakset i snø til lårene, og med en tja...skal vi si "akkurat tung nok sekk" ble det akkurat passe tungt også.

Akkurat møtt snøen og vi ser nedover dalen mot Bjordal
Tror vi skal unngå den retningen der
Heldigvis ble det straks bedre etter å ha passert Brattabø. Langs med elven var det ikke noen problemer forbi Kvitlen. Det var først på høyden bakom Kvitlen innover mot Støl vi igjen måtte manøvrere oss forbi det verste som var av snø.

Ser tilbake ned på Kvitlen
Etter å ha passert Kvitlen går vi omtrent et par kilometer før vi vader over elva. Tanken er å se om det er et tørt sted på den store "myra". Det er det heldigvis så sekken finner bakken og teltet reises.

Sekken har kommet av skuldrene på "den store myra" 
Det var ikke akkurat vindstille når teltet skulle opp
Vi fikk i oss litt mat både jeg og rakkaren, men når det begynte å mørkne sendte en kald nordavind oss inn i teltet. Det var høytlesning for minsten før lyset ble slokket og vi forduftet begge to.

Skal vi legge oss snart?
Jeg våkner klokken syv av vakkert vårspill fra småfuglene. Jeg takker for det, men klokken syv? Jeg dormer til klokken åtte. Konserten som holdes blant bjørketrærne i lia har tatt seg opp. Vakkert uten tvil, men klokken åtte? Jeg dormer til ni og konserten har enda ikke gitt seg. Jeg åpner morgengluggene og myser ut av teltet. Glimrende vær. Liggeunderlag og sovepose skal ut. Jeg skal ha frokost og morgenkaffe i posen mens jeg iakttar konserten som allerede har vart i flere timer.

God morgen
God morgen ja, men ikke god jul!
Kjøkkentjeneste

På konsert i soveposen med nesa i posen fra Norsk Turmat
Vi later oss til godt og vel klokken tolv. Det er bittert å måtte vende nesa hjemover. Helst skulle vi blitt værende akkurat her. Ikke lengre innover dalen, ikke opp på noen fjelltopp eller noe annet. Vi skulle bare vært en stund til akkurat hvor vi var, men det er ubønnhørlig slutt for denne gang. Det ble det ene natten. Fornøyde vi vender hjem.

I dette området krysset vi elva
Nedover dalen igjen

Forresten, jeg nevnte vel noe om den dalen på vei oppover. Den dalen, altså steinrøysa, på vei nedover er noe annet. Det som gjør det til noe helt annet er en overivrig firebent krabat som ikke skjønner hverken sitt eget eller mitt beste bestandig. Det var skjelvende ben fulle av gele som til slutt fant pedalene vel nede. Det vil helst gå godt, så også denne gangen!

mandag 6. april 2015

En liten påsketur (03-05 apr)

Til sist skulle det bli en liten påsketur. Ikke strabasiøs, ikke lengre enn en helg og slettes ikke så innholdsrik som påsketuren Øystein Sunde forkynner om i en av sine mange slagere.

Vi skulle tilbake i de traktene hvor nyttårsturen gikk av stabelen, i området Kyrkjebygdheia. Turen denne gangen ble riktignok lagt noe lengre sør i retning Gautefall. Nå hadde vi saktens ventet lenge nok så turen ble innledet med et påskerally langs smale Agderveier  fulle av telehiv. Lopi har blitt godt vant i rollen som co pilot så han heftet seg ikke nevneverdig verken ved telehiv eller hårnålssvinger.

Saken var den at vi som alltid var kommet noe senere avgårde enn tiltenkt. Årsaken var at vi hadde vært på slang. Teltet var pakket og snøplugger manglet. Siden jeg var usikker på om vi ville være over tregrensa på fjellet mot Gautefall hadde det vært kjekt med snøplugger. Lopi foreslo de gode gamle brøytestikkene, og dermed var vi på slang. Brøytestikkene ble kappet opp i passe lengder og vips var påskerallyet i gang. Vi var på vei.

Endelig i gang

Subbinga som nå tar til på trugene står i sterk kontrast til påskerallyen som nettopp er avsluttet. Vi kan nesten skryte på oss at vi subbet med hvilepuls, men sannheten er at en tung oppakning satte en effektiv stopper for akkurat det. På en kort helgetur som dette er det fremdeles lov med en slik oppakning. Skallen finner derimot roen og stabiliserer seg i vater akkurat der den skal være mens vi surrer blant glissen skog på let etter stedet som skal være vårt for en helg.

Under ei krokfuru på kollen omtrent midt i bildet slår vi leir

Her skal vi finne roen
Jeg skjønner raskt at både telt og brøytestikker skal vise seg overflødige. Vi finner oss ei krokfuru som nesten ser ut til å vente på akkurat oss. Her er plassen vi kikket etter, og teltet, det får vente til en annen gang. Som så ofte ellers på slike småturer vinterstid var Jervenduken med på lasset, og idet vi får smake litt på snøen som daler en stakket stund blir duken spent opp og granbarsengen redd opp.

Ved blir samlet, og snø blir smeltet. Det er igjen de enkle ting som gjelder. Solen takker for seg, og ikke mer en at den har tatt farvel i vest hilser månen god kveld i øst. Og jeg? Jeg er atter en gang ganske stum der jeg sitter og patter på en snus mens jeg mumler noe uforståelig om sol og måne til Lopi som ligger ved min side.

Solen er i ferd med å takke for seg

På let etter ved
Stort tre, liten øks, jeg står over.
Lopi i sitt rette element
Månen hilser på
Under måneskinnet
Snart på tide å krype i posen
Med ull om ørene myser jeg ut av posen og kan konstatere at meteorologene ser ut til å ha truffet godt med sine antakelser. Sol fra skyfri himmel. Tyribålet spraker atter en gang og det samme vannet som ble smeltet av snøen i går blir igjen varmet over flammene. Morrakaffen finner veien til sin rette eier, og varmer litt ekstra godt slik morrakaffen skal gjøre.

Morrakaffe på gang
En god morgen
Med morrakaffe innabords og solkrem klattet utover vinterblek hud har jeg gjort mitt, og når det ser ut til at Lopi har unnagjort morgenstellet og er vi klare for en rusletur begge to.

På vei gjennom glissen skog
Naturens egen bensin
To ruslebiffer blant trærne
Nesten topptur for oss å regne
Vi rusler tilbake til krokfurua vår. Dagen forløper uten de store utskeielsene kan man vel si. En meis gjør riktignok riktig mye ut av seg der den skriker seg hes. Om den er i fyr og flamme av at sola igjen er i ferd med å varme eller om den irriterer seg kraftig over røyk i øynene og febrilsk forteller oss om å gjør ende på bålet vårt, nei det vet jeg sannelig ikke. Meisa får oss uansett på bena igjen slik at vi får oss en ettermiddagstur også. Det skal den ha takk for.

Fra ettermiddagsturen
Fjell i horisonten

En million klinkekuler
Snøbyge
Et lite isfjell
Akkurat "hjemme" fra ettermiddagsturen 
Så var igjen en helg unnagjort. En helg går fort, men er langt bedre enn ingeting. Med et flott vær i et flott område var det med tungt hjerte sekken ble pakket og snuten vendt hjemover igjen. Jeg tror vi brukte litt ekstra lang tid på vei tilbake til bilen. Det skulle gjerne vært en uke til rådighet blant krokfuruer og skjørtegraner. I morgen venter atter pliktene.

Tråkk din egen sti