fredag 23. januar 2015

Det første skrittet og alle tingene

Jeg har ganske lenge hatt tanker omkring hvordan det ville være å eventuelt skulle starte med det vi omtaler som friluftsliv. Eller, i det minste prøve det. Nå er det ikke slik at jeg selv står i startgropa og lurer på om jeg skal prøve meg på friluftslivet eller ikke, men det er det ganske mange andre som gjør. Jeg selv har hatt privilegiet av å utøve dette såkalte friluftslivet så lenge jeg kan huske. Det å dra på tur har dermed blitt en naturlig aktivitet som stort sett fortoner seg som enkelt og ukomplisert.

Men for en tid tilbake konstruerte jeg følgende utenkelige scenario for meg selv:” Jeg har samme alder som i dag, men jeg har aldri bedrevet noen form for friluftsliv”. I beste fall hadde jeg hatt gleden av en oppegående lærer som sto i bresjen for arrangementet” en dag i skogen” på barneskolen eller lignende. Det var det hele. Jeg var med andre ord helt blank hva angikk et liv ute i naturen. Ikke et helt liv selvsagt, men for en helg eller bare for en natt. Blankt.


Undertegnede på jakt. Alder ukjent, men kanskje 14 eller der omkring?

Hva ville jeg så gjort mon tro. Om jeg hadde venner eller bekjente som drev med dette de så fint kalte friluftsliv ville jeg nok forhørt meg med dem. Jeg ville stilt alle de spørsmål jeg måtte ha, men mest sannsynlig ville jeg nok ikke visst hvilke spørsmål jeg burde stille en gang. Hva om jeg ikke hadde venner og bekjente som fra tid til annen tilbrakte tid i Guds frie natur? Jeg tror jeg ville jeg forhørt meg med Doktor Google.

Trygt plassert i sofaen og med nettbrettet på fanget ville jeg møtt opp til første time hos Doktor Google. Med en selvdiagnose som lød:” Jeg skal tilbringe en natt/helg på tur”. Diagnosen var dermed klar. Det jeg trengte var behandlingen, altså svarene...Nå skal jeg ikke svartmale mer enn nødvendig, men det er ikke til å komme fra at man fort kan få inntrykk av at det hele fremstår som ganske komplisert. Jeg antar at minst et av søkene ville dreid seg om hva jeg måtte trenge av «ting» på en slik tur. Og det er vel det som er hjertesukket mitt. Disse «tingene». Alle disse fordømte «tingene».

Jeg vil tørre påstå at det for de fleste vil være uaktuelt å dra på sin første overnattingstur langt til fjells midtvinters. Utgangspunktet for tankene har derfor vært sommerhalvåret. At det vil kunne være fornuftig å supplere med enkelte «ting» i sekken om man drar på høyfjellet selv sommertid sammenliknet med lavlandet er også ganske klart, selv om det nødvendigvis ikke er så mye. Tankerekken legges derfor til lavlandet. Så med slike forutsetninger, hva er det da man egentlig trenger for å ta seg en overnatting eller to i Guds frie natur? I mitt hode er svaret lite. Svært lite.

Denne gangen en litt eldre utgave i tradisjonell feltbukse og billigjakke
Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men av mangel på bedre fantasi kaller jeg det «problemet». «Problemet» er det at man gjerne får inntrykk av at man må ha så mye. Mange «ting». Ikke bare det at det kan fortone seg som mange «ting», men det må attpåtil være «riktige ting». Det er nemlig ikke slik at et telt er et telt, en jakke er en jakke, et par sko er et par sko eller at et liggeunderlag er et liggeunderlag. Slik kan du fortsette med alle «tingene». Det må som allerede nevnt være «riktige ting». Når det gjelder liggeunderlag for eksempel snakkes det om konstruksjon, isolasjon, komfort, størrelse, robusthet osv, i tillegg kan du slenge på R-verdi, polyuretanskum, lukkede celler, luftkamre, reflekterende materialer, friksjon og liggeflate. I en jungel av ulike modeller fra flere forskjellige produsenter fortoner det seg plutselig nesten umulig å skulle kunne klare å skaffe seg noe så enkelt som et liggeunderlag.For mange vil de «riktige tingene» innebære at de innehar tilstrekkelig robusthet samtidig som funksjonskravene må være ivaretatt, aller helst kombinert med lavest mulig vekt. Med disse faktorene øker også prisnivået. Om du da skal gå til innkjøp av alt du tilsynelatende må eller bør ha håper jeg at vedkommende har en allerede godt voksen bankkonto.

Fra en helgetur i kano for ca ti år siden. En arbeidsjakke var tydeligvis bekledningen.
Også fra en kanotur med overnatting. Joggebukse og joggesko ser ut til å ha vært valget.
Jeg skal ikke blande inn meg selv og mitt eget friluftsliv for mye i dette, men det jeg kan si er at det stort sett har vært i enkle former. Min første overnatting uten voksne tilstede som ti-elleve åring foregikk under åpen himmel. Det skulle vise seg å være den første av mange. Det første teltet fikk jeg som tretten-fjorten åring. Jeg tror det var med på en tur. Faktum er at jeg trivdes bedre uten så det teltet tror jeg aldri mer ble brukt. Gore-Tex hadde jeg ikke hørt om før jeg passerte tjue. Ei heller alle de andre «tingene» jeg i dag tar som en selvfølge at jeg har kjennskap til. Jeg skal ikke legge skjul på at det gjennom årene har vært anledninger hvor jeg har vært både kald og våt. Allikevel er jeg glad for at friluftslivet fortonte seg som det gjorde den gangen. Jeg tror jeg lærte mye av det og ville ikke vært foruten alle de erfaringene som ble høstet.

De første strålene fra morgensolen lyser over "campen"
Camp under en presenning fra biltema 
Jeg mener ikke at alt skal være så primitivt eller ukomfortabelt som mulig. Et av argumentene jeg tidvis blir møtt med er at komfort er viktig, og at man risikerer at en nybegynner aldri vil komme til å fortsette noen form for friluftsliv dersom første turen stort sett består av ubehag. Dette er jeg enig i, men jeg får meg bare ikke til å mene at man må ha alle de såkalte «riktige tingene» for å unngå dette. Jeg tror det er fullt mulig for de fleste å oppnå glede på en tur i nærskogen en helg i mai hvor småfuglen ønsker deg velkommen på besøk fordi om du ikke har de «riktige tingene». Om du i verste fall skulle oppleve å bli litt våt eller fryse litt så tror jeg jammen med du lærte noe av det også.

Jeg forstår også at mange av oss som bedriver friluftsliv vil være interessert i utstyr. Slik er det med alle hobbyer. Noen er mer interessert i utstyr enn andre, og det er ingenting galt i det. Hvordan folk bedriver sitt friluftsliv eller hva de måtte finne glede i er noe jeg overhode ikke skal legge meg opp i eller mene noe om. Det jeg mener noe om er at vi har en form for ansvar ovenfor de som står i startgropa og vurderer om de skal prøve seg på en natt eller to ute i naturen. Etter mitt skjønn bør vi oppfordre til å komme seg ut på tur gjerne med et par velmente råd heller enn å gi en utredning om Gore-Tex, Dermizax, Soft-Shell, Pro-Shell og dets variabler og ulikheter. Å ta utgangspunkt i allerede eksisterende garderobe tror jeg er en mer fornuftig tilnærming.  

Den gamle oljehyra kan fremdeles brukes

Og om man skulle bli en smule våt er det sjelden noen krise

Til opplysning har min egen garderobe også blitt supplert med flere og flere «riktige ting» ettersom tiden har gått. Jeg er altså ikke imot disse «tingene» på noen måte, men jeg synes at de kan komme etterhvert som man selv bedriver et aktivt friluftsliv og selv eventuelt ser behovet. Det er svært få som kjøper en ferrari som attenåring med flunkende nytt sertifikat i hånden. Ei heller er det slik at man starter å løpe maraton den dagen man slipper bordkanten for første gang. Det handler om å ta det første skrittet. Sydpolen kan man eventuelt krysse senere.

Friluftslivet år som 2015 jo er døpt til å skulle være kommer nok for mitt vedkommende til å forløpe som normalt uten særlig markering på noe vis. Om det er noe jeg allikevel skal ha litt mer fokus på enn ellers må det være i eventuelle møter med noen som står i startgropa. Jeg ønsker å formidle at det første skrittet inn i naturen eller friluftslivet ikke trenger å være komplisert. Tilfeldighetene ville det slik at jeg like før jul kom i snakke med en som hadde lyst til å ta med barna på overnattingstur en helg til våren. Dette hadde han hatt lyst til lenge, men det hadde aldri blitt noe siden han ikke visste hvordan han skulle gripe det an. Omtrent tjue minutter senere bestemte han seg for at tur skulle det bli til våren. Og for et par uker siden fikk jeg en tekstmelding som kunne fortelle at både han og barna gledet seg som … ja nettopp små barn! 

Fra en spontantur hvor liggeunderlag ikke var å få tak i, men man kan fremdeles på tur om man vil.
Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg selv ikke hevder å sitte på fasiten. Jeg er ikke imot det jeg omtaler som de «riktige tingene». Jeg har ingenting med hvordan andre bedriver sitt friluftsliv. Jeg har ikke ønsker om å tråkke andre på tærne. Jeg drar ikke i tvil velmente råd fra alle de som også gir råd som er utstyrsrelatert.

Kanskje blir dette innlegget av enkelte betraktet som skivebom, men …….

Jeg vil bare at det enkle friluftslivet fremdeles skal være enkelt. 

fredag 2. januar 2015

Nyttårstur (29 des - 01 jan)


Jeg hadde lenge gledet meg til en det som skulle være omtrent en ukestur i romjulen og til over nyttår. Ribba gikk derfor ned på høykant og julepapiret ble revet av pakkenelikkene før jeg satte meg i bilen videre sørover. Jeg skulle ikke komme særlig langt. Lampene i dashbordet begynte plutselig å blinke slik jeg bare har sett hos Reodor Felgen bak spakene i Il Tempo Gigante. En lang historie kort blir noe slikt som: motorhavari, Viking redningsbil, hjemme på morgenkvisten, problemer med å få bilen på verksted grunnet helligdager og forsinket avreise til turen. Det kunne bare bli fra mandag til torsdag med lånt bil.

Så med slike kjepper i hjulene hvisket ikke bare trærne på undertegnede, de var like utålmodige som meg. Det var trærne like nord øst for Kyrkjebygda i Nissedal kommune og i Telemark fylke som hoiet og bar seg. Og jeg? Jo jeg kom humpende oppover riksveiene i en rød Yaris og satte ikke i marsj før mørket hadde lagt seg.

Når Yarisen var parkert, med truger på beina og sekken på skuldrene ja da var det plutselig ikke så verst å være akkurat meg lengre allikevel. Jeg og Lopi trasket innover med måneskinn som lyste opp snøen blant skjørtegranene. Det eneste som så ut til å være i bevegelse i tillegg til oss var et og annet stjerneskudd. Vi skulle gå i omtrent et par timer før leirplassen ble bestemt. Den skulle vise seg å vare hele turen.

Akkurat kommet opp på kollen hvor leirplassen etableres
Bålet er tidlig i gang under månen
Etter at vi kommer frem blir det til å få opp tarpen før vedsankingen starter. Akkurat vedsankingen skulle vise seg å bli en enkel affære for det var knallgod ved veldig lett tilgjengelig. Slikt gjør det litt ekstra enkelt på tur. Vi snuser litt på bålrøyken og finner posen en gang før midnatt.

Utsikt fra soveposen
Vi våkner opp til overskyet vær og med lite planer. Det blir sanket ved, fyrt bål, drukket kaffe og lekt i snøen. Slik vi pleier å gjøre det når vi er på tur. Jeg hadde i tillegg med meg boka om Hjalmar Dale som ble utgitt i høst. Min julepresang til meg selv. Denne ble også lest når vi hadde tid mellom alle de andre gjøremålene. Interessant lesning ved bålet, og spesielt artig etter å ha lest Pelsjegerliv av Helge Ingstad på mang en tur tidligere.

Vi skuer etter sola i øst
Snøsmelting til morrakaffen
Og vips var den klar
Fin ramme for en slik bok
Veden varmer like mange ganger som den alltid har gjort
Så våkner vi opp til siste dagen i året som gikk. For vår del ble det altså i heiene her i Telemark vi skulle befinne oss. I dag blir det å spenne på trugene og ta seg en tur i området. Ikke for tidlig naturligvis. Vi legger inn tid til litt ekstra kos i dag før vi spankulerer avgårde. Vi trekker mot vest for å få en titt av selve "dalen i Nissedal".

Atter en morgen gryr
Kalasfrokost på siste dagen i året
Vi trasker vestover, men holder oss langs land på vannene
Fjellene på andre siden av dalen
En liten rast i sola
På vei tilbake, leiren er et sted ved vannet midt i bildet
Vi er tilbake fra utflukten omtrent når det begynner å mørkne, igjen blir det å fyre bål og gjøre klar til vår lille feiring. Den skal foregå i stillhet, hvor vi tenker litt på turåret som gikk og litt på det vi nå står foran. Mest skal vi allikevel ta oss tid til å være takknemlige for at vi har mulighet til å bedrive det friluftslivet vi setter så høyt. Det er fort gjort å ta det som en selvfølge, men det er det altså ikke.

Til nyttårsmiddag unner vi oss pæreskinke til forrett, mens det er Norsk Turmat som står for hovedrett og dessert. Akkurat den sjokoladedesserten var slett ikke så dum å avslutte med, og skeia ble i så måte slikket gullende ren. Siden middagen gikk av stabelen presis klokken 1900, hadde vi vårt eget lille fyrverkeri klokken 2000 før vi igjen fant posen omkring klokken 2200. Harde bud med andre ord.

Hovedrett og dessert

Nyttårsmiddag fra Norsk Turmat
Vårt eget lille "fyrverkeri"
Tid til ettertanke
Første dagen i 2015 blir brukt til å svette seg tilbake til bilen på truger gjennom tung snø.

Det gjenstår egentlig bare å ønske et riktig godt nytt turår, så......

Godt nytt turår!

På vei hjem