fredag 19. desember 2014

Bokhylla #3

Julen nærmer seg, og for enkelte også det totale kaos. De syv sorter har enda ikke blitt mer enn fem, huset som var rengjort i starten av måneden må på ny vente seg en runde med vaskefilla, og svineribba ligger fremdeles trygt plassert i frysedisken. Ikke nok med det, heseblesende løper mange mellom utallige butikkhyller på jakt etter noe passende for å innfri årets pålagte julepresanger.

Her kommer mitt tips. Dette er julegaven jeg har skjenket meg selv i år. Den vil trolig bli lest til skogs i løpet av årets juleferie.

Årets julegavetips


Tittel: Hjalmar Dale den glemte eventyrer
Forfatter: Randulf Valle
Beskrivelse: "Vinteren 1927-28 var Helge Ingstad og Hjalmar Dale pelsjegere i Canadas villmark. Fire år senere dro Ingstad hjem og ga ut boka Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere. Beretningen sikret ham plass i norsk litteraturhistorie, og banet vei for et liv som profilert eventyrer, forsker og forfatter. Hjalmar Dale ble derimot i Canada til sin død, og kapitlene i Pelsjegerliv ble en av hans ytterst få offentlige opptredener. Livshistorien hans er imidlertid svært interessant, og for første gang er den samlet mellom to permer.
Dette er dels en biografi og dels en beretning om pionertiden i Nord-Canada. Hjalmar Dale var sentral i miljøet av pelsjegere og gullgravere og hadde en egen dragning mot eventyret. Flere ganger dro han alene gjennom enorme villmarksområder og ble kjent som "den hvite inuitten": mannen som kunne overleve der andre ville bukket under.
Hjalmar Dale var Helge Ingstads læremester i villmarka. Hadde ikke de to møttes, kunne Ingstad endt med å dra hjem etter et par mislykkede år i Canada. Pelsjegerliv hadde sannsynligvis aldri blitt skrever, og Ingstad ville neppe kommet seg til Grønland eller blitt sysselmann på Svalbard. Hadde ikke de to møttes, kunne også mange av dem som har blitt inspirert av Ingstad fått helt andre livsløp. Kanskje Lars Monsen aldri hadde krysset Canada, kanskje Robert Sørlie heller hadde begynt med harehunder og kanskje Stein P. Aasheim hadde fått seg en skikkelig jobb?"

mandag 8. desember 2014

Fjellet ble til skogen (05-07 desember)

Det ble tatt ut en feriedag fredag som var. Planen var å pakke sekken og vende snuten mot fjellet. Fredags formiddag satt jeg så også å klargjorde siste rest av pikk pakket da jeg ble avbrutt av en telefon fra barndomskamerat Geir. Han ga meg en frustrert lekse over at jeg ikke var å se i forbindelse med jakt lengre, han snakket om måneskinnsjakt etter hare, og en måne som skulle være tilnærmet full i disse dager. Lite visste han om at jeg hadde tatt fredag som feriedag. Raskt oppsummert ble fjellet satt på vent, og destinasjonen endret til Indre Agder sine skoger. Vi skulle møtes utpå kvelden for så å traske innover i håp om at det både skulle klarne opp slik værmelding tilsa, og at det skulle være harepus å finne. Når sant skal sies har jeg vel faktisk hatt mine fineste jaktopplevelser nettopp etter haren i en skog opplyst av månen.

Vi kjørte til terrenget som ligger på Frikstad. Lopi og Mille (dunkeren til Geir) fikk hilse og i lett regn bar det innover skogen. Omkring midnatt blinket det opp og månen ga seg til kjenne. Harepus ville det derimot annerledes. Han ga seg ikke til kjenne. Vi støkte ut et par tiur i tillegg til å se spor fra både mår, rev, elg og rådyr. Vi så riktignok noen harespor like i nærheten av hvor vi parkerte også, men Mille ble ikke sluppet her i håp om at vi skulle finne fot lengre innpå skauen. Etter ca tre timer hadde vi fremdeles ikke funnet harefot, og siden vi nå var ved en bekk bestemte jeg meg for å bli igjen der. Geir skulle traske nedover mot bilene igjen for å se om han kunne finne haren vi hadde sett spor av helt i starten. Rett før 01:00 tar vi farvel, og jeg finner frem soveposen. Klokken 01:54 tikker det inn en tekstmelding hvor det står: "Nå går losen". Han har fått haren på bena, men det varer ikke lenge før haren går i veien og Mille får problemer. Det ender med at Geir kobler henne og drar hjem.

Posen er pakket ut og Lopi fastbundet for natten
 
Ikke feil utsikt fra posen dette
En ny dag gryr
Vi våkner utpå kvisten til det som ser ut til å bli en flott dag. Ikke en sky er å spore på himmelen. Vi peller oss ut av posen og forflytter oss og pikk pakket hele 20 meter. Dette er ikke en helg eller tur hvor vi har den minste plan. Eller det vil si, planen er å ikke ha noen planer. Vi skal ikke fra A til B eller opp på noen topp. Det eneste vi skal er å ha en runde for å sanke tilstrekkelig ved til et lite kaffebål. Ellers skal vi rett og slett bare være i myrkanten frem til søndag.

Lopi på vedsanking
Kongen på haugen
Skogbunnen kledd i snø
Sola har akkurat kommet over åskammen
Dagen forløper i fred og fordragelighet. Jeg får til og med besøk av Kai som eier terrenget. Jeg tror det blir første og siste gangen jeg får oppleve å spise hummer med øl attåt. Jeg blir ikke rent lite overrasket når han drar dette opp av sekken, men jeg kan skrive under på at det smakte like godt til skogs som de mer tradisjonelle stedene man får slikt servert.

Når dagen ebber ut er jeg og Lopi igjen alene og vi sitter fremfor bålet et par timer etter mørkets frembrudd før vi atter finner posen. I natt er vi å finne under tarpen siden værmeldingene er samstemte om regn til natta og neste morgen. De får rett. Det er allikevel oppholdsvær når vi pakker sammen og legger skogen bak oss for denne gang. 

I myrkanten
En uforskammet blank svarkjele
Dag har blitt kveld
Det er ikke alltid så mye hverken å skrive om eller ta bilde av. Denne turen var en slik. Vi satt der i myrkanten og koste oss. Det var det hele.