søndag 27. juli 2014

Sirdalsheiene 25-27 juli

Siste helg før ferien starter om en uke. What to do? Fjellet! Broderen slo følge så vi var tre glade gutter (inkludert Lopi) som skulle tilbringe helga i Sirdalsheiene. Jeg møtte broderen ved Sandvigvatnet langs Suleskarvegen hvor bilene ble forlatt og den merkede DNT stien går mot Håheller turisthytte. Vi fulgte stien frem til stedet hvor den krysser med bro over sørsiden av Sandvigvatnet/Håhellervatnet. Vi fortsatte mot Busteinvatnet. Vi hadde ikke planlagt lange marsjen med andre ord.

Vi har akkurat tatt av stien og fortsetter sørover
Frodig område
Broderen og Lopi i front
Når teltet var oppe vel fremme ved Busteinvatnet var det bare å begynne å tømme sekkene på jakt etter fiskeutstyr. Tanken har slått meg at jeg får mye mindre fisk nå en tidligere år, men har funnet ut av at jeg fisker desto mindre også. Jeg har alltid med stanga, men det er jammen ikke alltid den blir så mye brukt. Jeg blir gjerne sittende å studere både insektliv og aktivitet hos fisken, men glemmer bort hele stanga. Denne gangen derimot. Nå skulle det fiskes! Vi var bevæpnet til tennene. Ikke bare fluestanga denne gangen, men også haspelstang og tilhørende spinnere, sluker og makk var med i sekken. Det skulle ihvertfall ikke stå på innsatsen. Etter at teltet var oppe ble derfor stengene montert umidellbart, og "makkeklysa" fant veien utover vannet.


Broderen sender turens første "makkeklyse" utover vannet
Med makken vel plassert på bunnen blir vi stående og iakta vannet på jakt etter overflateaktivitet. Kort oppsummert var det liten aktivitet og langt mindre en hva som var tilfellet for fjorten dager siden når jeg tilbrakte helgen bare noen få kilometer lengre øst. Etter noe tid blir vi endelig oppmerksomme på små krusninger forårsaket av fisk som bryter overflaten. Liten eller stor? Det er spørsmålet som henger i luften. Den viser seg flere ganger, eller det vil si krusningene viser seg flere ganger fordi det er såvidt den bryter vannflaten. Ettersom vi blir stående og se på mønsteret som etterhvert danner seg av det som tydligvis var matsøket til denne fisken begynner jeg å bli overbevist om at det er en fisk av en viss størrelse. Hva beiter den på mon tro? Jeg kryper langs vannkanten for å se om jeg kan få se noen av fisken i tillegg til insekter den eventuelt beiter på.

Undertegnede prøver å tyde både størrelse på fisk og hva som er av insekter 
 Ganske snart ser jeg at det er fisk av fin størrelse. Enkelte ganger bryter den overflaten med ryggfinnen, og jeg kan konstantere at det er fin fisk. Hva pokker tar den mon tro? Jeg er litt i villrede, men bestemmer meg slutt for å angripe den med en myggklekker. Jeg har knapt sagt myggklekker til broderen før haspelstanga er i bevegelse. En eller annen kar langs bunnen har forsynt seg av makken. Broderen tar haspelstanga og geleider den fint til land hvor han lander den. En ørret på omtrent 600 gram vil jeg tippe.

Snart på land
Samtidig med at ørreten kom trygt på land vaker den andre fremdeles i samme området, men nå har den fått besøk av en til som er mindre. De vaker begge to på samme plass. I det jeg flytter litt på en i overkant ivrig Lopi viser fisken jeg allerede har slått fast var av fin størrelse mer av seg, og broderen forteller at den er større en den som nå var på land. Myggklekkeren suser i lufta og lander der den var tiltenkt. Bare ikke den minste fisken tar den. Så plasker det i vannflata og myggklekkeren har satt seg i munnen på.....ikke den vi håpet på nei, men den mindre...Man skal være glad for det man får, men det kjentes allikevel ganske så surt. Den vi hadde håpet skulle ta klekkeren viste seg ikke igjen etter dette.
Nesten fraværende vakaktivitet gjorde at fluestanga ble liggende etter dette. I løpet av kvelden ble det landet er par ørreter til på omkring 200 gram.

Det var denne ganske så beskjedne bekkerøya som tok myggklekkeren
Neste morgen våkner jeg til at Lopi som vanlig ønsker god morgen. Vi åpner øynene og ønsker en ny dag velkommen like før frøken ur viser 0700. Jeg og Lopi mekker morgenkaffe og nyter varmen fra solen, og ulldottene breker i fjellsidene. "Ungdommen" snorker frem til klokken er i ferd med å slå 1100. Heller ikke i løpet av morgenen og formiddagen er det noe overflateaktivitet å skrive hjem om. Det skal sies at vannet var varmt, men også insektlivet er beskjedent. En fin stund var det allikevel, og da syvsoveren fikk stablet seg på bena ble det lunsj av fiskefangsten kvelden i forveien.

God morgen 0650
Tøffen tygger strå
Lunsjen er straks klar
Utpå dagen kom tordenværet med tilhørende regnvær og beordret oss sporenstreks inn i teltet. Der ble vi liggende med haspelstanga i teltåpningen og makken i vannet. I løpet av dagen hadde bare en ørret latt seg lure av makken. Heller ikke denne på mer en omkring 200 gram. Utpå ettermiddagen klarnet det opp og vi benyttet anledningen til å ta oss en gåtur i området. Vi gikk opp på en av toppene og kikket videre sørover nedover elven Rågeloni hvor du finner ei stor strand midt i fjellheimen. Vi kunne se det var folk som hadde etablert camp også der nede. Etter en utsøkt ørretlunsj og med multer til dessert var det tydelig at noe ikke var som det skulle være. Vi begynte å snakke om både det som kaltes #fjellfie og annet poppers folk drev med nå om dagen. Gjerne med et og annet krumspring eller akrobatikk av noe slag. Verken broderen eller jeg er vel kjent for å ha drevet akrobatikk av noe slag, men plutselig sto vi på henda og så verden opp ned vi også. Tror neppe det kommer til å bli noen form for vane eller signatur, men en god latter fikk oss om ikke annet!

Regn sa du?
Broderen sløver i teltet med både Lopi og stanga på utsiden
Rågleoni bukter seg bak gutta krutt. På baksiden av "armen" som strekker seg ut i elva er sandstranden. 
Dessert
En usedvanlig kontrollert "opp ned spagat"
"spikeren med svai"
Etter dessert og akrobatikk fant vi veien tilbake til heimen. Der ble vi ønsket velkommen av fire pøbler av noen ulldotter som hadde knekt både teltstang og revet opp teltplugger. I tillegg hadde de vært i makkboksen, og kjelen og stekepanna var begge å finne i vannet. Kom dere hjem var beskjeden de fikk. Fire par dumme øyne fortalte at beskjeden ikke nådde frem, men da trådde Lopi til, og han kunne tydligvis språket for borte ble de.

Om du finner teltet ser du også de hvite ubudne gjestene
Siste kvelden rett før leggetid
Kvelden forløp i stillhet. Det var ikke vak å se. Nå ville ikke fisken ha makk heller. Det ble med sladder og gode historier.

onsdag 23. juli 2014

Vi må ikke glemme skogen


Jeg har alltid snakket varmt om skogen. Jeg har da også mine mer eller mindre jevnlige skogsturer, og på en firedagers vandring i Agderskogene under årets påske fikk jeg en påminnelse om hvorfor. Jeg skjønte at jeg i mange år hadde tatt skogen for gitt.

Alt har sin start, så også det friluftslivet man selv en gang tok sine første usikre steg inn i. For mitt vedkommende synes jeg det er vanskelig å mene noe om akkurat når eller hvor friluftslivet mitt startet. Var det når jeg satt i bæremeis på korte skogsturer, var det når jeg som seksåring satt med fiskestanga og ventet på at småørretten skulle bøye stangtuppen, var det når jeg som åtteåring høyt og stolt proklamerte at ”nå stikker jeg på skauen og jakter!” med min egen pil og bue eller var det min første overnatting i skogen som ti-elleve åring uten voksne tilstede? Jeg vet ikke, og det spiller heller ingen rolle.

Påsketuren ble i år til skogs 
Det jeg kan si er at det var skogen som var rammen og arenaen for starten av friluftslivet mitt, uavhengig av når og hvordan man velger å definere starten. Det var skogen som dannet rammen når jeg fisket, det var i skogen jeg hadde mine utenetter, det var i skogen jeg jaktet og det var i skogen jeg gang på gang sovnet og våknet til fyrrig orreleik. Slik kunne jeg fortsatt, men fellesnevnerne for alt jeg kunne nevnt er erfaringer, opplevelser og minner. De erfaringene, opplevelsene og minnene ville jeg aldri vært foruten, og det var i skogen alt ble til. Vil de som eventuelt opplevde at friluftslivet startet til fjells ha tilsvarende behov for å trekke frem fjellet? Er det utelukkende fordi jeg i mange år streifet langs dyretråkk i skogen som nå gjør at jeg skriver noen ord om, ja, nettopp skogen?

Når jeg hører at mennesker skal ut i naturen er det ofte snakk om fjellet og langstrakte vidder. Jeg leser om de samme fjellene og de samme viddene i ulike medier. Jeg skal ikke si at skogen aldri blir nevnt, men inntrykket mitt er at det er fjellet med tilhørende vidder som dominerer. De senere årene har fjellet også tatt større og større plass i mitt friluftsliv. Jeg ville heller ikke vært fjellet foruten, og kommer derfor til å ha mange fjellturer også i år. Både korte og noen litt lengre.

Barmark siste dagen i desember
Om det eventuelt skulle være slik at fjellet er, eller i det minste skulle fortone seg mer forlokkende enn hva skogen gjør, hvorfor er det da slik? Jeg vet ikke, men andre vil sikkert kunne ha mangt et godt svar eller gode forklaringer på det. Gjennomgangsmelodien i hva jeg ofte får høre i forbindelse med fjellet har elementer av storslagen utsikt, ro og mektig i seg. Enkelte tilfredsstiller også mestringsfølelsen sin ved å bestige fjelltopper av ulik karakter. 

Utstikt. Om storslagen utsikt er å kunne se langt uten hindringer i synsfeltet må jeg medgi at fjellet i så måte er skogen overlegent. Det skal riktignok nevnes at du finner dine utsiktspunkt også i skogen hvor du kan skimte tjern og vann blinke blant skogkledde åser som strekker seg så langt øyet kan se.

Jeg prøvde å finne en definisjon på utsikt. Noen fant jeg, men ingen var særlig gode etter mine begreper eller fra ”kilder med særlig tyngde”. Som hos de fleste andre tror jeg, er det første som slår meg noe slikt som at utsikt er et sted med fritt synsfelt hvor jeg kan se langt, og jeg befinner meg gjerne høyt i terrenget. Kanskje slår dette meg fordi at med begrepet utsikt følger det gjerne også et adjektiv som avgjør om utsikten er god eller dårlig, men hva gjør den egentlig til god eller dårlig? Hva er god utsikt?

Om utsikt skulle være det du faktisk ser så står ikke skogen tilbake for fjellet på noen måte. Husk at det er gjerne de små tingene som gjør seg gjeldene i skogen. Det gjelder bare å se de. Om det er knopper og skudd som spretter på trærne en tidlig vår, et yrende fugleliv, flittige maur som aldri blir ferdige med arbeidet, en bever som plasker i vannet med halen der du går langs vannkanten, en ”bjeffende” rådyrbukk i brunst eller en rekke sportegn av skogens dyr. Det er en konstant aktivitet blant innbyggerne i skogen. Du må bare ta deg tid til å se og lytte. Opplevelsene står nemlig i kø. Det var noen som sa til meg en gang at skogen er så død og kjedelig. Jeg kan ikke tenke meg noe sted hvor det er mer liv en hva det er i skogen.

Et rådyr på svøm 
Ro. Som nevnt har også ro blitt trukket frem i forbindelse med menneskers opplevelser i fjellet. Nå som jeg akkurat har omtalt skogen som et sted med yrende liv ville det kanskje være å skyte seg selv i foten om jeg deretter trekker frem roen man opplever i skogen. Jeg synes ikke det. Skogen har det meste, også ro. Det er kanskje fordi skogen er tålmodig. Det er heller ikke uten grunn at en av de første barnesangene man lærer ”jeg gikk en tur på stien” har med seg det å søke skogens ro i første setning.

Om du ligger i lyngen med blå lepper mens du spiser blåbær fra strå, prøver deg på ørreten i et skogsvann når solen forsvinner bak tretoppene og farger himmelen rød, eller om du midtvinters ligger blant snøtunge bartrær mens du kjenner varmen fra tyribålet under en stjerneklar himmel og fullmånen får det til å glitre i snøen, da er det roen som er fremtredende.

Mektig. Alle de små tingene skaper sammen det som utgjør livet i skogen. Slik sett er er dette ganske mektig i seg selv. Den roen du opplever der du ligger ved tyribålet en kald vinterkveld er mektig. Roen blir stor når du tar den innover deg. En stor ro er mektig. Også i form av spesielle opplevelser eller i møte med store eller små dyr kan du få følelsen av å ha tatt del i noe stort eller mektig. Uansett gjør det noe med sjelen og hodet ditt. Skogen er tålmodig. Vi må prøve å være det vi også.

Solen står snart opp i øst
Det er elementer som går igjen begge steder, og begge steder har også sine særegenheter. Begge steder har sin sjarm. Fjellet kan være nådeløst, men i skogen finner jeg alltid trygghet. Årstidene er ulike i seg selv, og er i ulik grad og på ulike måter representert både i skogen og på fjellet. Ved årstidende følger også ulike opplevelser. Hver årstid hadde i så måte fortjent å bli omtalt hver for seg.

Slik jeg ser det er ikke det ene noe bedre eller dårligere en det andre, men jeg har nok en gang fått en påminnelse om hvor viktig skogen er for meg. Jeg vil ikke rangere skogen eller fjellet opp mot hverandre. Det finnes intet motsetningsforhold.

Vi må bare ikke glemme skogen.

Den er gjerne like i nærheten.

søndag 13. juli 2014

Setesdal vesthei (området sør for Øyuvsbu) 11-13 juli

Som så ofte ellers var alt pakket og klart, og jeg kom meg avgårde tidlig akkurat slik som planlagt. Nei, det var vel heller slik at det første og det beste ble kastet i sekken før sekken i sin tur blir kastet i bilen. Vi begynte å gå ganske nøyaktig 20:00. Stedet var denne gangen området sør for Øyuvsbu. Bilen ble parkert ved Suleskarveien som går fra brokke i Setesdal og over fjellet til Sirdal. Det er ikke mer en ca et kvarter fra parkeringsplassen før man kommer ned til Øyuvsbu turisthytte. Jeg så det var folk der, men skar av stien i bakken ned mot hytta og trasket videre sørover på østsiden av Øyuvsbuvatnet.

Øyuvsvatnet
Kameralek langs Øyuvsvatnet
 Sist jeg hadde sjekket værmeldingen så været ut til å være en smule ustabilt. Man ble ikke særlig klokere om man sammenlignet Yr vs Storm for de hadde stort sett det samme å melde bare forskjøvet noe i tid sammenlignet med hverandre. Når jegvar i ferd med å legge Øyuvsvatnet bak meg så jeg da også mørke skyer komme selilende fra sørøst om jeg ikke tok mye feil. De så ut til å kunne inneholde både regn og tordenvær så jeg lot kameralek være kameralek og girte heller ned ett gir for å komme meg videre. Om jeg ikke lot fantasien løpe løpsk mener jeg også at jeg hørte det rulle noe torden langt borte. Jeg gikk og tenkte litt på dette med torden i fjellet og hvor utsatt man eventuelt er. Med den tanken i hodet så jeg noen i kano ute på Øyuvsvatnet med kurs mot Øyuvsbu. Som lynavleder hadde de også en fiskestang montert. Med disse i sidesynet følte jeg meg i det minste uhyre trygg!

De første skyene kommer over åskammen
Vi gikk ikke så mange kilometerene, og det er nå en gang slik at det er alltid best å få opp hybelen før et eventuelt regnvær setter inn. Vi fant en riktig fin plass å etablere oss. Det viste seg også å være unødvendig å la pølsefingrene jobbe raskere en normalt med tanke på å få i stand hybelen. Det kom nemlig intet regn.

Etter kroppsspråket å regne er jeg usikker på om Lopi ble fornøyd med arbeidet

Etter arbeid er det tid for lek og kos. Jeg prøver å lære Lopi akkurat den rekkefølgen.
Når teltet er på plass og Lopi har fått sin fortjente lek og kos blir oppmerksomheten i større grad rettet mot vannet og det som er av vak. Mon tro om det er fin fisk her? Vakaktiviteten er ganske så bra kan jeg raskt konkludere med. Det blir til at jeg kaster litt en halvtimes tid, men som så ofte ellers blir jeg sittende og observere aktiviteten og prøve å tyde det jeg eventuelt kan tyde av det som utspiller seg. Den halvtimen ga forresten ingen fast fisk, men det var to stykker som tok etter flua. Den første vet jeg var liten den andre vet jeg ikke. Etter en stund med et par argusøyne i vannspeilet kan jeg si at det er snakk om en del småfisk her, men jeg er hellig overbevist om at en håndfull av de vakene utpå vannet og langt utenfor kastehold var stor fisk. Jeg er riktignok litt i tvil om det er godviljen min som spiller meg et puss, men jeg mener bestemt det er tilfellet. På denne tiden har solen bikket bak fjellene i vest bare for å la en praktfull måne overta scenen. Der kommer den smellfeit over åskammen i øst og jeg kikker på Lopi mens jeg forklarer han at vi skal være takknemlige over slike stunder.

Fargespill i skyene da solen takker for seg

Månen har overtatt for solen
Litt mer kameralek mens Lopi har etablert post nede i høyre hjørne
Klokken er omkring 0100 når vi etterhvert finner horisontalen. Tilfeldighetene ville det slik at jeg våknet 0530 noe som hører med sjeldenhetene. I tillegg hadde jeg såpass med mot og optimisme i kroppen at jeg hoppet i tøyet, krabbet ut av teltet. Morrabettet vet du! Det er saker det. Alltid godt fiske tidlig på morgenen må vite. Vel fremme med vannkanten står jeg rett opp og ned med et apatisk blikk på let etter vak. Jeg strekker armene i været og gjesper slik at posene under øynene må se ut som geleklumper aldeles ute av kontroll. Når jeg så møter blikket til Lopi står det skrevet med store bokstaver. Hva pokker driver vi med nå far!? Vi skal sove nå! Jeg trenger ikke kjenne nevneverdig godt etter (eller lenge for den del) før jeg gir han rett og vi med krummet rygg og hengende hode finner veien inn teltåpningen igjen. Neste forsøk på å starte dagen gikk av stabelen 0830.

0830 og kokkeleringen står for tur

En kattevask er unnagjort og nå en kopp kaffe, se da kan dagen starte
Etter frokosten og litt vasing ble det en tur i traktene omkring oss. Været var strålende og skjorten ble værende igjen ved teltet. Det gjorde kanskje fornuften også.....Vi vandret rundt uten mål og mening. Det vil si, Lopi var på konstant jakt etter iltre lemen, og rett som det var lot jeg han holde på litt før jeg dro i båndet. Jeg ble rett og slett stående og se på flotte omgivelser og en nydelig utsikt. Jeg er vel langt i fra det som kan kategoriseres som noe typisk toppturentusiast, men vi var faktisk oppom et par topper ( i mitt hodet er det topper om ikke annet). Så mens jeg blir stående slik å beundre utsikten holder Lopi på med den nevnte jakten. Jeg vet ikke hvor lenge vi hadde stått slik, men jeg glemte meg vel bort en smule der jeg sto og kikket. Jeg kikket helt til jeg hørte små "skrikelyder". Det var en lemen som tydeligvis, og med rette, så døden i hvitøyet. Lopi hadde gjort kort prossess. En stakkars lemen var killed in action (KIA). Med dette vendte vi snutene tilbake mot hybelen.



Stø som fjell
Grønt sa du?
Helt uten fornuft
Utsikt
En stakkars lemen tapte slaget
Tilbake til heimen
På bilde rett ovenfor kan kanskje fornuften skimtes for de som har godt syn. T-skjorten henger fremdeles til tørk. Jeg har allerede nevnt at været var strålende, og uten verken tøy eller solkrem kan man si at slikt har visse bieffekter. Det tok jeg konsekvensen av og t-skjorten ble hengt over hodet og ullskjorten tatt på. For å toppe det hele var det bare å ikle seg skallbuksen. Vel bekomme! Det var heldigvis sent på dag da jeg gjorde denne erkjennelsen om at noe måtte gjøres. Det er vel også en liten ripe i lakken å gå tom for strøm på kamerabatteriet, men slikt skjer når man har pakket og vært ute i god tid. Det blir derfor ingen flere bilder, men jeg kan avslutningsvis si at ved halv elleve tiden på kvelden roet vinden seg, og jeg fikk på ny se de samme vakene jeg lurte på om det var godviljen min som hadde konstruert kvelden i forveien. Også  denne gang langt utenfor kastehold.....

tirsdag 8. juli 2014

En ny kveld med fluestanga

Dagen i går startet med regnvær og varte en stund utover formiddagen. Ettersom tiden gikk blinket det mer og mer opp, og jeg ble mer og mer opptatt av hva som skjedde på utsiden av kontorvinduet. Jeg hadde i løpet av kort tid konstruert en teori om at det i kveld måtte være ypperlige forhold for fluefiske. Som sagt så gjort. Utpå kveldingen var jeg på plass. Også Høgjæren denne gang, men vannet var Storamoset. Ikke den store villmarksfølelsen på den utvalgte plassen akkurat, men lett tilgjengelig i tillegg til at du kan være heldig å få fin fisk der.

Trygt plassert på stolsekken kikket jeg etter vakaktivitet og insektliv. Lite vak. Endel forskjellige vårfluer som svermet, et par døgnfluer og knott. Det var resepten innledningsvis. Etter ganske kort tid ble det også sporadiske vak å se. Ettersom vakingen tok seg opp mente jeg på at det var vårfluer som på menyen, selv om det var lite eller ingen "ploging" å se på vannet. Tanken var da å prøve med en stilleflytende vårflue til å begynne med. I boksen fant jeg lite som kunne imitere de største vårfluene så valget falt på Rakelhanen. Det var det som var nærmest de minste og mørkeste vårfluene jeg hadde observert. Fasiten ble at Rakelhanen fikk være i fred. Ingen antydning til interesse. Ny runde på stolsekken. Etter en ny titt i boksen var jeg egentlig litt rådvill. Valget ble en av de gamle slagerne. En godt brukt, men akk så velfungerende Black Gnat. Resultat? Ny runde på stolsekken.....

Ettersom jeg satt der å klødde meg på haka så satt jeg plutselig midt inne i en sverm av døgnfluer. Caenis Horaria som jeg har sett her de siste gangene jeg har vært her var tilbake. Denne gangen mer tallrik en de foregående.

På capsen sees den siste nymfehuden fra døgnfluene
I see you
Denne døgnfluen er noe annerledes (blant annet noe gulfarget) enn feks Leptophlebia Marginata og Leptophlebia Vespertina som gjerne allerede har avlagt det meste av sin besøkelsestid. Så en standard fallskjermflue jeg bruker til å imitere disse syntes jeg ikke virket som noen god løsning.  Selv om Ephemerella Ignita er en døgnflue vi forbinder med elv hadde jeg noen slike imitasjoner med en gulfarge i seg. Dette var det jeg hadde mest tro på så det var bare å prøve igjen. Resultat? Fast fisk!

Ignita gjorde susen. Tåkete og uklart bilde siser du? Myggolje sier jeg!
En rakkar på tett oppunder 4 hg (øyemål) ble landet og deretter sluppet tilbake hvor den kom fra. Det var egenlitg ikke mer en det jeg trengte. Jeg kunne med ro i sjelen avslutte kvelden.

Flere forlot arenaen samtidig som meg
Takk for i kveld



søndag 6. juli 2014

En snartur med fluestanga

De siste par ukene har det vært en stabil vind som har skapt utfordringer for fluefisket. Fluestanga har derfor samlet støv den siste tiden. I dag så jeg at dersom værmeldingen fikk rett ville det være omtrentlig to timer hvor vinden skulle være beskjeden før den igjen skulle tilta. Utrygt for regn, men pytt pytt.

Fremme ved vannet så var det stille. Vinden var stille, insektlivet var stille, vakaktiviteten var stille. Kort fortalt stille altså. Ja foruten en svært så tallrik og ivirg knott vel og merke. Etter ti minutter med speiding etter vak så fikk jeg øye på noen ringer. Deretter flere ringer. Flere tusen ringer. Dette var altså ikke vakringer, men regnet. Regnet tiltok og jeg sto der med capsen tredd ned over hodet, hendene i lommene og pattet på en snus. Slik ble jeg vel stående i en times tid. Støvet som eventuelt hadde kledd fluestanga forsvant i det minste. Om bare regnet nå kunne gi seg før den varslede vinden igjen skulle komme da følte jeg meg rimelig sikker på at det skulle bli vakringer next!

Det manglet forsåvidt ikke ringer
Slik ble jeg stående en times tid
Etter fargen på dråpen å dømme er det mulig å tolke det dithen at capsen burde påspanderes en vask
Regnet ga seg, og det var det jammen med en fisk som vaket på kastehold også. Nettopp, helt i henhold til planen. Griffiths Gnat som var våpenet ble raskt servert ved vaket. Like raskt tok ørreten våpenet og like raskt slapp den. Så kom vinden like raskt, før jeg like raskt pakket sammen. Når regnet først ga seg gikk det i det hele tatt raskt!

Noe tovinget mygg ble obeservert, et par døgnfluer (Caenis Horaria), et par vårfluer, endel møll og masse knott.



lørdag 5. juli 2014

Kartkos før årets ferietur

Årets sommerferie nærmer seg med stormskritt. Det er under en måned igjen. Startskuddet vil gå en gang mellom 2 og 4 august. Det er lenge siden jeg begynte å vurdere hvor ferden skulle gå. Det er mange muligheter og områder som lokker i hele landet. Nord Trøndelag, Nordland eller Finmark var lenge på blokka, men i løpet av den siste tiden har alle disse områdene blitt forkastet for denne gang. Som jeg tidligere har nevnt så har både knær og akilles hanglet og skranglet. Knærne har heldigvis holdt seg ganske så bra det siste halvåret, men når de endelig ble bedre ble jammen med høyre akilles vanskelig å ha med å gjøre. Jeg tror jeg må ta enkelte grep for fremtiden. Men det er fremtiden.

Uansett, grunnet knær og akilles ble som nevnt de opprinnelig tenkte områdene forkastet. Jeg valge en løsning som ligger langt nærmere geografisk, har gode fiskemuligheter og hvor det er mulig å justere stoppested i takt med status på skavankene.

Rakkaren har oppgradert seg selv til kartleser
Startstedet blir Haukeliseter. Hvor jeg ender turen er uvisst. Jeg kommer til å være på loffen omkring 3 uker så sant ikke de allerede nevnte problemene skulle bli for plagsomme. Dersom bena fungerer optimalt setter jeg kursen mot Iveland, Vennesla eller Kristiansand. Først nedover Setesdal Vesthei før jeg eventuelt krysser dalen og riskvei 9 ved Evje før siste del av ferden vil gå gjennom skogen mot kysten.

I området Haukeliseter hvor jeg vil starte 
Dersom bena ikke skulle fungere kommer jeg til å holde meg i fjellområdet mellom Haukeliseter og Suleskarvegen. Hvordan turen forløper er dermed i stor grad overlatt til bena å avgjøre. Jeg er uansett trygg på at det vil bli en bra tur, og før den tid vil det nok bli et par helgeturer slik det ser ut nå.

Nå går vel resten av kvelden med på å binde fluer, samt kikke på innholdet som skal være i sekken. Jeg har en utfordring all den tid Lopi fremdeles ikke bærer kløv...