onsdag 25. juni 2014

Er klekkinger og sverminger ensbetydende med vakfest og stormende jubel?

Det hender jo ikke så rent sjelden at man tar seg i å fantasere om døgnflueklekkinger hvor ørreten går amok, og det hele fortoner seg som en stor fest. I går kveld var det vel fest, men til tross for invitasjoner var det ikke mange ørreter som meldte sin entre. I hvertfall ikke i form av vak. Det var faktisk ikke mer enn et par -tre vak tilsammen. Fluestanga ble faktisk ikke montert engang. Jeg og døgnfluene festet alene.

Døgnfluene som hadde invitert var etter min bedømmelse av typen Caenis Horaria.

Det svermes.
Midt i festen hvor jeg ble landingsplass.
Fire av de som inviterte til fest.
Såkalt subimagostadie.
Plutselig imagostadiet, og den siste nymfehuden forlates på hånden min.
Vi takker for festen, men synes det var dårlig oppmøte fra ørretene!

fredag 20. juni 2014

Ny sekk i hus (Osprey Xenith 88)

Jeg har de siste årene brukt to sekker. Storsekken Norønna Recon Pack på 125 liter er den som har vært desidert mest brukt. I tillegg har jeg etter tiden i forsvaret en såkalt "stridssekk" som rommer 45 liter. Ettersom tiden har gått har jeg kjent litt på et par knær som har begynt å trøble så smått. Det har i sin tur ført til at jeg har begynt å revurdere både pakking av sekk og utstyret i seg selv.

Storsekken på 125 liter er jeg egentlig veldig glad i, men den har en egenvekt på 4,7 kg. Siden jeg har ambisjoner om lettere bør i fremtiden har jeg som nevnt begynt å pakke annerledes. I vår ga jeg meg selv en utfordring. Pakk sekken for 6 dager. Ikke storsekken, men "stridssekken". Det gikk med et nødskrik, men tarpen måtte festes på utsiden av sekken( jeg foretrekker å ha alt annet enn liggeunderlag og eventuelt fiskestang i sekken). Hundemat var også inkludert i denne pakningen.

Storsekken klar for en tidligere tur. Ikke mye tanke for vekt.
"stridssekken" på tur. Her pakket for 6 dager.
Med den nye sekken håper jeg å kunne pakke for 14 dagers turer. Det er enkelte løsninger ved den jeg er litt skeptisk til, men jeg håper tiden vil gjøre skepsisen til skamme. Det er en relativt ny sekk så det er ikke veldig mye informasjon og brukererfaring å finne om den på nettet. Jeg er derfor spent på hvilke erfaringer jeg kommer til å gjøre. Kanskje vil jeg også modifisere den litt, men det vil tiden vise. Med sine 2,38 kg i egenvekt er det i praksis halvparten av egenvekten til dagens storsekk. For ordens skyld, jeg har ikke blitt noen fanatisk gramjeger, men jeg har kommet til at totalvekten bør reduserers for fremtiden, og med over 2,3 kg spart bare på sekken er det i så måte en god investering, og en enkel måte å kutte vekt på. Nå gjenstår det bare å se om den duger. Jeg har lyst til å stryke til fjells i morgen, men grunnet en vond akilles tror jeg at jeg skal være fornuftig å bli hjemme for å la den hvile. En ubrukelig akilles vil jeg helst ikke tenke på hva eventuelt betyr for turplanene i sommer.

Ny sekk.

torsdag 12. juni 2014

Litt av hverdagen

Av og til blir det litt lengre mellom helgeturene. Forrige helg var en helg som forsvant i forbindelse med selskapeligheter (langhelg atpåtil), og førskommende helg er det forpliktelser på søndag. Det er mulig jeg får til noe i forkant av det, men det vil tiden vise. Det er som nevnt i et tidligere innlegg hverdagene det er flest av. For mitt vedkommende har jeg ikke noe valg. Med min firbente krabat er jeg forpliktet til tur hver dag, og det slår meg at jeg hadde gått glipp av mye uten disse daglige turene. Det kan jo være en tanke og kanskje inspirasjon til folket uten en firbent som har sine "krav". Legger ved et lite knippe bilder tatt siste tiden.

Lopi nyter utsikten
Kveld på stranda
Silhuett
Formasjon
Fremdeles snø i fjellet
Slør

mandag 2. juni 2014

Latmannsliv i Indre Agder 28 mai - 01 juni

Langhelg. Denne gangen hadde jeg heldigvis mulighet til å pakke sekken. Med en akilles som har hanglet den siste uken ble derfor noen lengre gåtur lagt på hylla. Jeg vil helst ikke risikere å bli noe verre slik at turer som lokker i horisonten går i vasken. Sekken ble derfor pakket slik den ofte blir når vandring blir erstattet med padling. Kanotur ble løsningen. Samme sted som jeg var 17 mai helgen. Hadde ikke i tankene jeg skulle tilbake hit allerede nå, men det er langt fra den verste måten å tilbringe noen dager på så jeg var ikke akkurat veldig skuffet.

Da arbeidsdagen ebbet ut denne onsdagen hev jeg meg i bilen. Strake kursen mot Ogge gjesteheim hvor jeg har for vane å leie kano når jeg skal padle i dette distriktet. Jeg skjønte at klokka begynte å bli mye, men mente det skulle holde akkurat. Jeg burde være fremme ved leirplassen før det ble mørkt. Ihvertfall så mørkt det blir på denne tiden av året. Med hals over hodet ankom jeg Ogge gjesteheim. Kanoen ble kastet på taket sammen med taukveilen. Med en kano og tilhørende tau jeg mente skulle holde sullamitten på plass "der oppe" hoppet jeg videre over veiene som ser ut til å ha utviklet helt naturlige fartsdumper. Vel fremme blir kanoen lempet av. Tauet gikk nesten av seg selv så det gikk ganske radig. Jeg lar det være med det, men over de siste "fartsdumpene" var jeg smått nervøs. Med sekken på ryggen bæreposene fra rimi i den ene hånden og kanoen i den andre skulle jeg til å begynne å dra både meg selv og kano mot stedet den skulle på vannet. Da oppdager jeg en aldri så liten detalj.....kanoåra for svingende! Den ble ikke med gjennom svingene etter å ha hentet kanoen for å si det slik. Kano, bæreposene og annet rask ble kastet i buskaset. Det var ikke annet å gjøre enn å kjøre tilbake å hente åra. Den hadde jeg lagt ved siden av bilen når kanoen ble kastet på taket. Lastverk my ass tenkte jeg i det vi på ny hoppet over de samme "fartsdumpene" atter en gang. Jeg syntes allikevel synd på Lopi. I speilet så jeg et hode som gynget fra side til side mer enn hva sunt kunne være.

Jeg var selvsagt langt etter skjema. Jeg hadde innfunnet meg med at jeg kom frem når jeg kom frem. Snart blir det bedre tenkte jeg der jeg endelig satt med ei åre i hendene.  Det hadde begynt å skumre når jeg hadde kommet omtrent halvveis mot stedet jeg ville ha leir. Samme sted som sist. Da ser jeg to personer litt lengre frem hvorav den ene slenger med fiskestang. Jeg stopper opp for å si hei, og for å høre om det har blitt noe fangst. Det viste seg å være to trivelige karer. De inviterte på land med tilhørende godt drikke. De skulle bare visst hvor mye utsøkt ballast jeg hadde gjemt nede i kanoen. Jeg var usikker for jeg hadde tenkt meg videre, og snart var det mørkt. For å gjøre det kort, jeg og Lopi hoppet i land, og vi slarvet i trivelig lag helt til det begynte å lysne ved tre, halv fire tiden. Soveposen fikk da oppmerksomheten og vi sov til utpå morgenen. Et hyggelig bekjentskap!

En ny dag skrider frem
Vi padlet sammen videre påfølgende morgen. Utpå dagen dro de hjemover igjen. Pliktene kalte fredags morgen. Jeg kunne derimot lene meg tilbake vel vitende om at her skulle jeg være til søndag. Jeg hadde overhodet ingen planer. Latmannslivet lenge leve!

Dagene flyter egentlig litt inn i hverandre når man har slike dager. Det som er på det rene er at de to første nettene lå vi under åpen himmel. Slett ingen bragd eller noen form for nyhet, men jeg ble overrasket over at Lopi så ut til å plages endel over knott og mygg. Litt mer enn hva jeg har sett før. Han prøvde tidvis sitt for å slippe billigere unna, men ny pers på 60 meteren (tur/retur) eller kollbøtter i lyngen hjalp ikke særlig lenge. Mens jeg lå der i soveposen og tenkte mitt omkring akkurat dette slo det meg en tanke. Hadde ikke jeg sett bunnen av en teltpose i det jeg smalt igjen bildøra? Jeg ble mer og mer sikker på dette så neste dag padlet jeg tilbake for å sjekke. Om det skulle bli en bomtur hadde jeg uansett fått rørt litt på meg. Det ble ingen bomtur, og teltet var med tilbake til leiren.

Natt nummer 2 la jeg meg med Lopi her siden det var litt mindre knott
Teltet er på plass
Tydeligvis for lite søvn om nettene før teltet var på plass
Jeg fisket lite. Det var også overraskende lite vak. Mest vak var det midt på dagen. Årsaken til det tror jeg var noen flyvemaur som klekket. Noen vårfluer var det også. Og det var nettopp en vårflue jeg så bli mat for en stor ørret ved ellevetiden fredagskvelden. En streaking caddis var derfor våpenet mitt. På første kastet plasker det ved flua. Jeg kjente ingenting så den må ha bommet. Et kast til. Ingen kjenning. Enda et kast. Da smeller det! Det er storingen jeg så. Helt sikkert!  Den sitter, og den følelsen som ikke er helt mulig å forklare melder seg. Da smeller det igjen. Fortommen ryker.....det er over....takk og farvel...jeg vet ikke om jeg skal knekke stanga eller kaste den på vannet. Den ender med at jeg legger den rolig fra meg. Setter meg nok en gang på "steinen min", åpner en øl og smatter, det var det.....

Sånn går no dagan
En ny lekekamerat
Ellers gjør jeg lite eller ingenting disse dagene. Ikke skal jeg gå langt og ikke skal jeg bære tungt. Jeg leser bok, lar tankene vandre, sover når jeg vil, leker med Lopi og koser med Lopi. Patter på en snus, super litt kaffe, knipser litt bilder og hører på naturens egne lyder svinge gjennom døgnet. Jeg tillater meg i det hele tatt å få hvilepuls. Kjedelig? Ikke i nærheten!

Slikt får man hvilepuls av