søndag 18. mai 2014

17 mai helga i Indre Agder, 16-18 mai

Så sto 17 mai for tur. Ikke bare var det nasjonaldag i vente, et 200 års jubileum skulle også feires. Som jeg også har gjort tidligere ble bunad, pølse, is, hylende unger og rabiate russ bare overdøvet av marsjerende korpsmusikk byttet ut. Erstatningen var kano, fluestang og ikke minst ro.

Ferden gikk til sørlandet og Indre agder, nærmere bestemt Froland kommune. Her har jeg vært flere tidligere år og forsøkt fiskelykken. Det har vært både seiere og bitre tap rent fiskemessig. Denne gangen hadde jeg håp om døgnflueklekking og ørret som var sulten.

Vi hoppet i kanoen utpå fredags ettermiddag og gled avgårde. Lopi oppførte seg langt bedre enn sist han var ballast i kanoen. Han gjorde svært få krumspring og padlingen ble langt enklere.

På vei
Øya som blir helgens hjem
Vi padlet ikke så langt før jeg så de første døgnfluene komme seilende i sin egen lille seilas. Det lover godt kan jeg konstantere. Vi padler oss frem til øya vi skal bo på denne helgen, og siden jeg som alltid har planlagt i dager og uker ender jeg med å henge soveposen til tørk. Etter innfallsmetoden fant jeg ut av at den burde vaskes (og når jeg finner ut av det er det mest sannsynlig på tide også). Problemet var bare at tørketrommel ikke var å oppdrive. Den ble nesten tørr i kveldssolen.

Jeg så fremdeles døgnfluer, men det var overraskende lite vakaktivitet. Det var noen sporadiske vak i løpet av kvelden, men ikke mange. Jeg forsøkte meg på de som var innenfor kastehold uten hell. Vi koste oss derimot med en flott solnedgang, og en god bok i den nesten tørre soveposen.

Fine er disse døgnfluene
Sporadisk kasting
Sovepose til tørk
Solen takker for seg
En vakker avslutningen på dagen
Etter å ha lest mine sider lukker jeg øynene og sier god natt. Bare for å bli vekket av alarmen Lopi midt på natten. Ikke vet jeg hva som fanget oppmerksomheten hans, men han hadde tydeligvis behov for å fortelle at det var noe som var verd å være klar over. Det gjorde egentlig ikke så mye for når jeg åpnet øynene igjen var det et fantastisk måneskinn. Et flott skue før jeg igjen fant drømmeland.

Månen gjemmer seg et lite øyeblikk bak skyene
Vi ligger relativt lenge når vi våkner 17 mai. Jeg ligger og hører på min egen korpsmusikk. Gjøken er bassen, orrfuglene står for diskanten mens småfuglene blåser sine små fløyter. Endene stemmer i og har sine egne vers. Det er bare for meg og Lopi å hoste opp et passende refreng så er vi alle delaktige i årets 17 mai korps.

God morgen Norge
Man blir sliten selv av den vakreste korpsmusikk
Dagen forløper rolig. Døgnfluene starter sin klekking igjen. Det pågår hele dagen, men det er fremdeles veldig liten vakaktivitet. Det er ingen annen mulighet enn at ørreten tar døgnfluenymfa i det den er på vei mot overflaten. Et enklere bytte og energi spart for ørreten konkluderes det med. Om jeg ville ha fisk hadde det nok vært lurt å forsøke seg med en nymfe, men den gang ei. Jeg sitter der som en trassig guttunge og forbanner meg på at om det ikke er mulig å få lurt den på tørrflue kan det være akkurat det samme.

Passende lektyre
Jeg bruker ventetiden på å lese i tillegg til å studere insektlivet rundt øyen min. Jeg får faktisk se døgnfluenymfer under vannoverflaten på vei opp for å klekke. Jeg får se de trenge seg ut av nymfeskallet i overflaten, og jeg får se de sitte og tørke sine vinger. Jeg får også se det som kalles spent spinner. Det er når døgnfluen er død og ligger på overflaten med vingene liggende ut på hver sin side. Fremdeles få, nesten bort i mot ingen vak....

Da klokken blir omkring ni på kvelden tar vakaktiviteten seg noe opp. Ikke det at det blir noen eksplosjon der ute på overflaten, men det er merkbart flere vak. Hmmmm....Jeg mistenker det er myggen som er på menyen. Etter at brisen ga seg har det nemlig begynt å surre mygg rundt og over overflaten. På andre siden inn mot land får jeg se vak som holder seg i det samme området. Jeg og Lopi hiver oss i kanoen og freser over på fastlandet. Jeg kommer meg i posisjon, men nå er det plutselig ingen vak. Jeg venter...Så er det på ny et vak. Det er kanskje akkurat innen kasthold om jeg får til et godt kast. Jeg prøver. Jeg begynner å kaste. Det blir flere og flere meter fluesnøre som bukter seg gjennom lufta. Jeg tror jeg klarer det akkurat tenker jeg og slipper snøret som skyter fart utover. I det jeg slipper snøret er ørreten på ny oppe på samme plass. Under et sekund senere lander min mosqito så og si rett i vaket. Jeg rekker akkurat å kjenne at hjertet har satt opp frekvensen før en glupsk ørret bryter vannflaten og sluker mosqitoen. Tilslaget sitter som støpt, og det er fast fisk. Den gir en god kamp før den omsider må kapitulere. På grunn av hvordan den var kroket slipper jeg den ikke ut igjen.

Prikkepetter
Jeg tar kun det ene kastet. Jeg er fornøyd. Jeg føler på et vis at jeg knakk en liten kode selv om det ikke var med døgnflua. Vi glir igjen tilbake til øya vår. Det skulle bli en sen ørretmiddag tenkte jeg. Det viste seg at jeg ikke trengte å dekke på bord til to. Lopi hadde funnet ut av at denne klarte han å spise opp helt på egen hånd så røveren sørget for at undertegnede spiste brød og tubeost til kveld.

Søndagen er en ren transportetappe tilbake til bilen. Vi glir gjennom vannet og jeg er atter en gang takknemlig for å ha hatt en feiende flott 17 mai (og helg) helt for oss selv.

I morgen må vi atter en gang vende snuten hjemover

søndag 11. mai 2014

Frafjordheiane 10-11 mai

Som tilflytter (for mitt vedkommende Rogaland) er det nok av nye steder å besøke uten at det nødvendigvis gjør beslutninger og avgjøresler om sted enklere. Denne lørdagen ble det Frafjordheiane som skulle utforskes. Skjønt utforskes er vel å ta litt i all den tid vi bare hadde fra lørdag til søndag å avse. Gjøremål  som burde vært gjort i heimen ble i hvertfall effektivt skjøvet til side og avgårde bar det. Langt lystigere til sinns enn hva jeg hadde vært bare et par timer tidligere når jeg tenkte på alt som burde vært gjort. Jeg trengte altså ikke gjøre noe med disse oppgavene som gjorde noe med humøret. Det var jo så enkelt som å dra i fra hele spetakkelet!

Jeg parkerte ved Håland og trasket i vei oppover Norddalen langs det som kalles for kjærlighetsstien. Denne går over til Espedal. Så langt skulle ikke ferden gå denne gangen. Det var lagt ut fiskekort i postkassa der hvor stien starter, og det så ut til at jeg var førstemann til å løse fiskekort der i år. Jeg hadde blitt advart om at det var en brå start og en sammenhengende bakke til de første 500 høydemeterene var forsert. Joda det er en relativt hard start, men det gikk greit. Når sant skal sies foretrekker jeg å gå opp bratte bakker kontra nedstigninger.

Utsikt til andre siden av dalen på vei oppover Norddalen
Oppover Norddalen gikk jeg blant frodige og grønne bjørketrær med tilhørende musikk i form av fuglekvitter og elvebrus. Her går du langs Norddalsåna helt til du er oppe på flata. Det var fantastisk vakkert på vei oppover. Det var nesten som å være del av et lite Norgeseventyr.

Ingen som griner på nesa vel?
Norddalsåna
Noe over halvveis oppover Norddalen dukket dette hotellet opp.
Vi kommer stadig høyere
Vi nærmer oss flata
Akkurat i det man kommer opp til flata var det nok ei bu 
Det var et vakkert skue som møtte oss også når vi kom opp til flata. Vi skulle krysse elva her og gå på vestsiden av Stølsvatnet. Jeg hadde egentlig ikke bestemt meg for hvor langt innover vi skulle gå, men elva mellom Fornastølsvatnet og Stølsvatnet ble for fristende. Vi kom altså ikke lengre innover enn dette.

Akkurat krysset elva
Tilbakeblikk langs Stølsvatnet
Fornastølsvatnet og videre innover
Siden elva ble for fristende krysset vi elva nok en gang for å finne en egnet teltplass. Teltet kom kjapt opp, og mens jeg satte opp teltet fikk jeg også se vak i elva. Man skulle kanskje tro at når teltet var oppe ble fluestanga kjapt montert og de første kastene tatt. Det ble ikke slik. Det var så fint å sitte der i lyngen at det ble kos med Lopi samtidig som jeg satt og kikket på vak. Det var i det hele tatt en rolig og god stund. Etter å ha sett tilstrekkelig mange vak ble jeg ganske sikker på at det her var småfisk det var snakk om. Jeg rigget allikevel opp stanga og tok noen kast. Fisken var bitevillig og ble med til land. Alle som en var akkurat like små som fryktet. Egentlig enda mindre. Jeg la rett og slett fra meg stanga og la meg til i lyngen å kose med Lopi igjen.

Dette ble tomta vår. Elva renner på nedsiden og i front av teltet.
Lopi gjorde beslag i en av småfiskene
Det ble mer kos enn fisking skulle det vise seg
Vi koste oss i lyngen til klokken ble omtrent 2200. Da krøp vi inn i teltet, og jeg leste litt bok mens Lopi snorket. Det tok ikke så lange tiden før også jeg var i drømmeland, og jeg mest sannsynlig stemte i  en duett sammen med Lopi. Jeg fikk med meg et lett regn på teltduken før jeg inntok drømmeland.

Søndagen sto for tur, og det ble en ren transportetappe ned til bilen igjen. Og jeg gjentar det gjerne. Jeg går heller opp enn ned en slik stigning. På vei ned møtte jeg på en kar som jeg ble stående og snakke med. Han snakket om at det skulle være bedre fiske i noen vann lengre innover. Kanskje jeg kommer tilbake en gang senere og da skal disse vannene prøves. Mulig jeg da går inn fra Espedal.

Trolldom over Frafjordhatten

søndag 4. mai 2014

Tilslag...Akk, så vanskelig det skulle være i dag

Som forrige søndag tok jeg i kveldingen med meg fluestanga og satte kursen mot et av vannene på Høgjæren. Det var en annen temperatur nå enn det var sist i tillegg til en sur vind. Jeg ble uansett ønsket velkommen med vak med en gang jeg kom ned til vannet. Griffiths Gnatt i andre enden og peis på. Det var flere som tok flua den første timen, men ingen fast fisk. De tok veldig forsiktig, og jeg rotet det til hver gang. Slik er det fra tid til annen. Det er uansett godt å se at de siste ukene har satt sine spor i form av vårtegn.

Det  var denne de tok
Museører og vel så det
Ettersom tiden gikk ble det i takt med mindre insektliv  færre og færre vak å se. Med 4 plussgrader og en sur vind som ikke ville gi seg endte det med at det var jeg som ga meg med rennende nese og frosne fingre.