torsdag 27. februar 2014

Urdalsnipa/Bjerkreimsenderen

Jeg rakk en tur etter jobb før mørket falt på i ettermiddag. Med på turen var forresten broderen som er på besøk i disse dager. Det er ikke nødvendig å bruke mange ord på noe som i utgangspunktet er ganske enkelt.

Parker ved Moi langs Fylkesvei 504 (Bueveien). Følg deretter grusvei til topps, 561 moh. Grusveien var overraskende fin. Det går opp på vei opp, og ned på vei ned. Det er med andre ord lite flater. Sett av omtrentlig to timer tur/retur så er du i mål. På toppen er det en flott utsikt, men i dag var det skyer og noe redusert sikt hva angår lange avstander. Vind i seilet var det også i dag, akkurat som de siste x antall dager og måneder.

På vei oppover

På toppen



Lopi som gravemaskinfører
Det ble ikke utstedt førerkort på gutten i dag. Kun øvelseskjøring.

søndag 23. februar 2014

Det enkle er av og til det nest beste

Søndag. Nok en Søndag hvor jeg våkner opp uten å vri meg i soveposen. Jepp, som tidligere nevnt er det snart på tide å gjøre noe med det. Omstendighetene spiller ikke alltid på lag så det måtte bli med en ny søndagstur. Bilnøklene ble liggende hjemme. Søndagsturen i dag startet fra egen dørstokk. Jeg er klar over at de fleste turer strengt tatt begynner der, men jeg satt kursen mot nærfjellene. Fjellene rett "her borte".

Til min store overraskelse forløp turen uten regn. Regnet har stort sett holdt vinden med selskap så lenge jeg kan huske nå, men i dag klarte vinden seg på egenhånd. Ja, for vind var det.

Grønt på vei oppover
En smule disig
Jæren i tåke
Noen som har vært ute med hammer og meisel?
Søndagsturen fra dørstokken er unnagjort. Stort enklere kan det nesten ikke gjøres. I dag føltes det ikke som om det enkle var det beste, men nest beste.

Bedre enn ingenting......

søndag 16. februar 2014

Meindl Dovre Extreme

Jeg har hatt dårlig samvittighet for turskoene lenge nå. I dag var det på tide med en puss! Jeg anser ikke meg selv som noen utstyrsfantast, og har derfor i "alle år" brukt hva jeg har hatt tilgjengelig. Det har vært preget av det enkle. På skosiden har jeg i all hovedsak brukt feltstøvlene M-77 inntil sommeren 2011. Da kjøpte jeg meg et par sko av typen Meindl Dovre extreme. Det er faktisk først da jeg begynte å utfylle den gode gamle "turgarderoben" med produkter av litt nyere dato.

I forbindelse med dagens puss tenkte jeg litt over disse skoene jeg nå satt og gnikket på. Jeg er sannelig ganske så fornøyd slo det meg! Hvor mange mil de har vært med på har jeg ingen anelse om, men det har blitt mange selv om jeg ikke har brukt dem lengre enn to og et halvt år.

På tide med en puss
Jeg husker ikke eksakt pris på dem når jeg kjøpte dem, men det var ganske dyre sko må man kunne si. Valget var egentlig ganske tilfeldig, men at de skulle være høyskaftet og det jeg anså som solide lå i hvert fall til grunn. Jeg husker første turen med dem. Inngåing i nordmarka. Ikke akkurat lettvektere, men det visste jeg jo. Litt stivt og behov for x antall kilometer før dem sitter ja det visste jeg også. Jeg husker allikevel at det presset og var ubehagelig over høyre vrist. Dette var noe som vedvarte, og på bildet ser jeg i dag hva som var løsningen den gang. Løsningen har også vedvart. Jeg jukset med lissene.

Løsningen
Dette har også vært det eneste problemet, om jeg i det hele tatt kan kalle det et problem. I overgangen fra vrist til legg er det også to "hemper" hvor lissene kan festes. I gammel vane lot jeg de bli ubrukte. Jeg har siden den gang tenkt mang en gang at jeg skulle fått fjernet disse for de hekter seg ved enkelte anledninger. Om du ikke hadde bakkekontakt fra før av er det fort gjort at du får det i en smell da. I dag var det kort prossess og bort med dem. Hempen kan du se på øverste bildet.

Hempen er borte og voksingen i gang
Sum av summarum er jeg meget godt fornøyd med skoene. Jeg har vært dårlig til å vedlikeholde dem og jeg har brukt dem mye. Det er en sko jeg anser som stabil mht fare for overtråkk og lignende. Mest brukt i barmarksesongen, men også i snø og vinterhalvåret. Tørt og vått. Skog og fjell. De holder meg fremdeles tørre. De har ikke begynt å sprekke opp hverken i søm eller andre steder. I tillegg har sålen har holdt seg veldig bra.

Om jeg ikke har det store sammenligningsgrunnlaget har jeg ikke angret på valget!
 


søndag 9. februar 2014

Søndagstur i Sælandskogen, Urdådalen og Bjødnalia

Nok en søndag. Nok en gang følelsen av for lite tur den siste tiden. Joda det blir de daglige turene uken gjennom, men helgene har også forblitt med dagsturer nå en stund. Det er ikke tilstrekkelig i det lange løp, men slik ble det også denne helgen. Jeg blir ikke overrasket om så skjer også neste, men det vil tiden vise. Alt henger som kjent sammen med alt og den siste tiden har det ikke vært annen rå...

Uansett, i dag kjente jeg faktisk på at jeg begynner å få min dose med vind. Etter en kjapp runde i topplokket endte det med at Sælandskogen, og veien gjennom Urdådalen, forbi Bjødnalia og tilbake til utgangspunktet ble dagens tur. Her ville det trolig ikke være særlig vind å snakke om.

Også her har vinden tatt for seg
De første hundre meterene går man på fin vei/sti. Etter å ha krysset bekken/elva som på kartet bare nevnes som Åna (går mellom Taksdalsvatnet og Sjelsetvatnet)  blir stien noe mer steinete frem til du kommer til bunnen av Urdådalen. Med nevnte bekk/elv er det bare murene igjen etter et gammel hus av noe slag. Jeg vet ikke hva dette huset har vært, men også i bekken er det rester av noe. Er det en form for gammel laksetrapp mon tro?

Fra gammel av
Gammel laksetrapp?
Ofte er det folk som går på tur her. Også i dag var det tre andre biler på parkeringsplassen og i bunnen av Urdådalen passerte jeg et par som skulle ta turen for første gang. Fottøyet var joggesko. Jeg har også brukt joggesko her før, men det skal ikke veldig mye nedbør til før det blir i overkant bløtt. Derfor gikk undertegnede med fjellsko i dag.

Relativt "fuktig" i stien
Turen i seg selv er ikke strabasiøs på noen måte, men gjennom hele Urdådalen er det til tider nødvendig å konsentrere seg som hvor man setter foten. Stien er svært steinete og også noe kronglete enkelte steder.

Veien snegler seg videre
Et typisk parti gjennom Urdådalen
Historien bak veien kan du lese på nedenforstående bilde. Skiltet er plassert på vei opp Urdådalen.
Historie
Uråa renner gjennom dalen
Når veien gjennom urdådalen er unnagjort kommer man til Bjødnalia. Her var det tidligere et gammel gårdsbruk, men det er i dag nye hus. Her er det vel ganske vanlig å ta en rast tror jeg. Vi tok i dag kun et par bilder og ruslet videre.

Bjødnalia
Deler av historien om Bjødnalia kan du lese på bildet under. Jeg skal si de var produktive før i tiden!!

Deler av historien til Bjødnalio
Fra Bjødnalia og videre går turen på grusvei før du etterhvert kommer ned til gården Sjelset og riksvei 205. Langs riksveien går du et par tre hundre meter før siste rest av turen går gjennom granskogen og tilbake til parkeringsplassen.

Melsvatnet kan sees, og også vindmøllene ved Lye kan skimtes
Rett før gården Sjelset dukket det opp noen sauer gitt
Siste del av turen gjennom granskogen
Turen er en fin søndagstur eller på alle andre dager for den del. Det er hører vel til sjedenhetene du går her alene, men på mine turer her har jeg enda ikke møtt på særlig mange andre. Det blir som regel med en eller to i tallet. Det har også hendt at jeg ikke støter på noen. Deler av turen går på fint underlag, men gjennom Urdådalen er det som allerede nevnt litt krevende underlag. Ikke noe problem om man er god til beins, men om man av en eller annen grunn ikke er særlig god til beins kan det bli utfordrende. Når det er sagt er Urdådalen en frodig dal hvor det er veldig grønt mesteparten av året. Til tider nesten irrgrønt.

I dag gikk jeg i et ganske greit tempo med småstopp underveis hvor det ble knipset litt bilder. Da tar turen omtrentlig to timer skulle det vise seg. Turen er vel på ca åtte kilometer om jeg ikke husker helt feil.