fredag 19. desember 2014

Bokhylla #3

Julen nærmer seg, og for enkelte også det totale kaos. De syv sorter har enda ikke blitt mer enn fem, huset som var rengjort i starten av måneden må på ny vente seg en runde med vaskefilla, og svineribba ligger fremdeles trygt plassert i frysedisken. Ikke nok med det, heseblesende løper mange mellom utallige butikkhyller på jakt etter noe passende for å innfri årets pålagte julepresanger.

Her kommer mitt tips. Dette er julegaven jeg har skjenket meg selv i år. Den vil trolig bli lest til skogs i løpet av årets juleferie.

Årets julegavetips


Tittel: Hjalmar Dale den glemte eventyrer
Forfatter: Randulf Valle
Beskrivelse: "Vinteren 1927-28 var Helge Ingstad og Hjalmar Dale pelsjegere i Canadas villmark. Fire år senere dro Ingstad hjem og ga ut boka Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere. Beretningen sikret ham plass i norsk litteraturhistorie, og banet vei for et liv som profilert eventyrer, forsker og forfatter. Hjalmar Dale ble derimot i Canada til sin død, og kapitlene i Pelsjegerliv ble en av hans ytterst få offentlige opptredener. Livshistorien hans er imidlertid svært interessant, og for første gang er den samlet mellom to permer.
Dette er dels en biografi og dels en beretning om pionertiden i Nord-Canada. Hjalmar Dale var sentral i miljøet av pelsjegere og gullgravere og hadde en egen dragning mot eventyret. Flere ganger dro han alene gjennom enorme villmarksområder og ble kjent som "den hvite inuitten": mannen som kunne overleve der andre ville bukket under.
Hjalmar Dale var Helge Ingstads læremester i villmarka. Hadde ikke de to møttes, kunne Ingstad endt med å dra hjem etter et par mislykkede år i Canada. Pelsjegerliv hadde sannsynligvis aldri blitt skrever, og Ingstad ville neppe kommet seg til Grønland eller blitt sysselmann på Svalbard. Hadde ikke de to møttes, kunne også mange av dem som har blitt inspirert av Ingstad fått helt andre livsløp. Kanskje Lars Monsen aldri hadde krysset Canada, kanskje Robert Sørlie heller hadde begynt med harehunder og kanskje Stein P. Aasheim hadde fått seg en skikkelig jobb?"

mandag 8. desember 2014

Fjellet ble til skogen (05-07 desember)

Det ble tatt ut en feriedag fredag som var. Planen var å pakke sekken og vende snuten mot fjellet. Fredags formiddag satt jeg så også å klargjorde siste rest av pikk pakket da jeg ble avbrutt av en telefon fra barndomskamerat Geir. Han ga meg en frustrert lekse over at jeg ikke var å se i forbindelse med jakt lengre, han snakket om måneskinnsjakt etter hare, og en måne som skulle være tilnærmet full i disse dager. Lite visste han om at jeg hadde tatt fredag som feriedag. Raskt oppsummert ble fjellet satt på vent, og destinasjonen endret til Indre Agder sine skoger. Vi skulle møtes utpå kvelden for så å traske innover i håp om at det både skulle klarne opp slik værmelding tilsa, og at det skulle være harepus å finne. Når sant skal sies har jeg vel faktisk hatt mine fineste jaktopplevelser nettopp etter haren i en skog opplyst av månen.

Vi kjørte til terrenget som ligger på Frikstad. Lopi og Mille (dunkeren til Geir) fikk hilse og i lett regn bar det innover skogen. Omkring midnatt blinket det opp og månen ga seg til kjenne. Harepus ville det derimot annerledes. Han ga seg ikke til kjenne. Vi støkte ut et par tiur i tillegg til å se spor fra både mår, rev, elg og rådyr. Vi så riktignok noen harespor like i nærheten av hvor vi parkerte også, men Mille ble ikke sluppet her i håp om at vi skulle finne fot lengre innpå skauen. Etter ca tre timer hadde vi fremdeles ikke funnet harefot, og siden vi nå var ved en bekk bestemte jeg meg for å bli igjen der. Geir skulle traske nedover mot bilene igjen for å se om han kunne finne haren vi hadde sett spor av helt i starten. Rett før 01:00 tar vi farvel, og jeg finner frem soveposen. Klokken 01:54 tikker det inn en tekstmelding hvor det står: "Nå går losen". Han har fått haren på bena, men det varer ikke lenge før haren går i veien og Mille får problemer. Det ender med at Geir kobler henne og drar hjem.

Posen er pakket ut og Lopi fastbundet for natten
 
Ikke feil utsikt fra posen dette
En ny dag gryr
Vi våkner utpå kvisten til det som ser ut til å bli en flott dag. Ikke en sky er å spore på himmelen. Vi peller oss ut av posen og forflytter oss og pikk pakket hele 20 meter. Dette er ikke en helg eller tur hvor vi har den minste plan. Eller det vil si, planen er å ikke ha noen planer. Vi skal ikke fra A til B eller opp på noen topp. Det eneste vi skal er å ha en runde for å sanke tilstrekkelig ved til et lite kaffebål. Ellers skal vi rett og slett bare være i myrkanten frem til søndag.

Lopi på vedsanking
Kongen på haugen
Skogbunnen kledd i snø
Sola har akkurat kommet over åskammen
Dagen forløper i fred og fordragelighet. Jeg får til og med besøk av Kai som eier terrenget. Jeg tror det blir første og siste gangen jeg får oppleve å spise hummer med øl attåt. Jeg blir ikke rent lite overrasket når han drar dette opp av sekken, men jeg kan skrive under på at det smakte like godt til skogs som de mer tradisjonelle stedene man får slikt servert.

Når dagen ebber ut er jeg og Lopi igjen alene og vi sitter fremfor bålet et par timer etter mørkets frembrudd før vi atter finner posen. I natt er vi å finne under tarpen siden værmeldingene er samstemte om regn til natta og neste morgen. De får rett. Det er allikevel oppholdsvær når vi pakker sammen og legger skogen bak oss for denne gang. 

I myrkanten
En uforskammet blank svarkjele
Dag har blitt kveld
Det er ikke alltid så mye hverken å skrive om eller ta bilde av. Denne turen var en slik. Vi satt der i myrkanten og koste oss. Det var det hele.

søndag 30. november 2014

Fordømte skolisser

Det er kanskje flere enn meg som etter en tids bruk har opplevd at skolissene ryker. Dette er noe jeg selv har opplevd gjentatte ganger. Om skoene holder ryker lissene! Periodevis har jeg også hatt med med ei ekstra lisse eller to om turen har hatt en viss varighet. I vår røk den ene lissa atter en gang, jeg gikk på dertil egnet butikk og fant en standard skolisse ment til fjellstøvler. Jeg var riktignok skeptisk for den var en smule tynn etter min smak. Overflaten var også glattere enn hva jeg liker. Det gikk selvsagt ikke lange tiden før også denne sa takk for seg. Igjen sto jeg med en lisse hvor jeg hadde slått en knute for at den skulle henge sammen. Den andre som originalt fulgte med skoen begynte å vise "innmaten" og var faretruende nær ved å ryke.

Disse er nå oppbrukte
Den originale lissa viser "innmaten" og den nye henger i hop ved hjelp av en knute
Det finnes helt sikkert ulike alternativer for å finne gode skolisser som egner seg til fjellstøvler, men jeg har gjennom årene opplevd at lissene ryker litt oftere enn hva som skulle være nødvendig. Skoenes hemper har helt sikkert også en del å si. På de fjellstøvlene jeg bruker nå er hempene ganske så skarpe, og vil følgelig slite dertil på lissene. Det jeg endte opp med denne gangen var faktisk lisser som er ment brukt på hockeyskøyter. 

Nye lisser
Legg merke til skarpe kanter på hempene
Disse lissene er mer enn lange nok så det er bare å justere de til den lengden man ønsker om man synes de blir for lange slik de opprinnelig er. De har en overflate jeg liker godt, og jeg vil anta at de er relativt solide og holdbare. Det vil riktignok tiden vise, men inntil videre lever jeg i håpet.

søndag 23. november 2014

Mikro, makro eller mikro-makro?

Med mikro mener jeg mikro sett i lys av det som gjerne omtales som "mikroekspedisjon", "mikroeventyr", "små turer er også store" osv. Dette er ord og begreper som har blitt populære den senere tid og hvor det naturligvis fokuseres på de, tja, hva skal man kalle det, kortreiste opplevelsene kanskje?

Makro, eller makrofotografering, er kanskje kjent for flere. Det er mange som har omfavnet makrofotografering, og ikke sjeldent kan du se makrofotografier av blomster eller små insekter. Insektene fortoner seg plutselig som monstre med et djevelsk kjeveparti og antenner som ser ut til å fange opp signaler som strekker seg langt lengre enn det tradisjonelle FM nettet. Jeg skal ikke gå i detalj på hva som gjelder for et makrofotografi, men nærbilde er i utgangspunktet noe annet selv om mange ikke skiller nevneverdig på dette. Oppsummert på en meget forenklet måte: Makrofotografering er en form for detaljfoto hvor "de små tingene" blir store.

Som regel blir det i helgene lengre turer enn hva jeg rekker i ukedagene. Således var det ikke særlig overraskende at det ble noen timer i fjellstøvlene i går. Det var faktisk helt etter planen. Det som ikke var helt etter planen var at jeg på vei ut døren plutselig tenkte både på mikro og makro. Hva er vel da mer naturlig enn å kombinere mikro med makro?  Kameraet ble tatt med i forbifarten og vi skulle på mikro-makro!

Litt av resultatet:















Mikro-makro turen var artig. Den var artig helt til jeg øverst i høyre hjørne av kameraet kunne se at batteriet var i ferd med si takk for turen litt tidligere enn hva jeg hadde sett for meg. Det er nå engang slik at et batteri har en velutviklet vilje, og om det sier takk for i dag, ja da er det takk for i dag. Så også denne gang. Mikro-makro turen ble derfor avviklet med trykk på mikro.

Begrepet mikro-makro er dermed tatt i bruk, og jeg skal prøve å få til en oppfølger eller to.


tirsdag 14. oktober 2014

Tilbake på Høgjæren

Det er en stund siden jeg har vært på Høgjæren, men i dag var jeg atter tilbake. Til tross for at jeg er ute og lufter vettet daglig så var det fint å være tilbake her oppe. Nå som mørket senker seg langt tidligere enn hva som var tilfellet for bare kort tid siden er det fint å ha et område i nærheten hvor jeg kan slå to fluer i en smekk.

Tur med rakkaren i gulsvidd lynghei og jakt etter ørret i Holmavatn var de to "fluene" som ble slått i samme smekken i dag.

På tur med rakkaren
Fluestanga i høstfarger
Etter å ha unnagjort gåturen med han firbente ble det tatt plass langs bredden ved Holmavatn. At det ville være lite insekter var jeg sikker på. Allikevel var jeg overbevist om at det måtte være noen fjærmygg som ville få ørreten til å finne veien til overflaten. Det første jeg blir møtt med er da også to vak. Så blir det stille....ingen vak er å se. Ettersom tiden går benytter jeg meg av anledningen til å leke litt med kameraet, og når solen begynner å stå lavt begynner også fargene å leke. Mens fargene leker på himmelen og jeg leker på land begynner sannelig ørreten å leke i vannet også. Det er rett og slett mangt et vak å se på en overflate som rødmer av fargespillet på himmelen.

Venter på vak
Sola er i ferd med å takke for seg
Vakringer
Ikke vanskelig å finne roen i en sådan stund
Ganske kjapt ser jeg en ørret som er oppe gjentatte ganger i et lite område. Snike snike, svosj svosj og en cdc mygg er servert. Ørreten tar raskt, og tilslaget er om mulig enda raskere. Det må være tidenes dårligste tilslag tenker jeg. Forberedt på at det var sjansen jeg fikk på den ørreten blir jeg stående noen minutter å se om den igjen vil vise seg. Den er ikke blyg den prikkepetteren der så etter noen minutter bryter han igjen overflaten. Myggen min blir på ny servert. Om den tar igjen skal jeg jaggu ikke være like rask denne gangen. Det forbanner jeg meg på! Den tar en gang til....Og jeg driter meg ut en gang til....Jeg var vel så langt fra rask at jeg ble altfor treg. Det blir mumlet og sukket litt før blikket igjen søker etter nye vak. Det er overraskende bra vakaktivitet, og jeg kaster etter et par til. Når jeg for tredje gang roter det til, og presterer et tilslag som ikke er i nærheten av hva det bør være...ja da blir det mørkt. Ikke bare i eget hode, men også rundt meg. Snuten vendes hjemover.....



tirsdag 30. september 2014

Bokhylla #2

Det er tid for bok nummer 2 i "bokhylla".

Også bok nummer 2 begynner å bli "voksen". Utgitt i 1970 og slitt i kantene.



Tittel: Fanteliv med fiskestangfra Haukeli til Hoalloluobbal.
Forfatter: Thorbjørn Tufte
Beskrivelse: "Thorbjørn Tufte har med sine tre tidligere bøker skaffet seg en stor leserkrets. Årets bok handler, som de tidligere, først og fremst om fisketurer i skog og fjell både nord og sør i landet. Forfatteren evner som få å gjøre leseren delaktig i de erfaringer han har gjort, stemningen ved de lange vandringer over veiløse vidder, den intense dramatikk i basketakene med sprelsk ørret eller ung torsk og den gutteaktige lengsel etter å komme bakom blånene der drømmenes fiskevann må ligge. Årets bok begynner med en beretning om de ildsjeler som i mørke høstnetter fanger stamfisk til fiskepleien i Oslomarka, den tar oss med til flere av våre fineste nasjonalparker og fjellområder - til sommerhete og knastørre reinmoseflyer i femundsmarka eller til vinterfiske på solflommende fjellvann på Haukeli".


torsdag 18. september 2014

En kveldstur

Ingen fisk, ingen fiskeskrøne og ikke et kast. Det er fasiten.

Men jeg var der. Jeg satt på stolsekken når solen gikk ned. Jeg så vakringer som lagde bevegelse i et ellers blikkstille vann. Fluestanga var der også. Den var montert. Den lå i gresset. Den ble liggende, og jeg ble sittende.



Når mørket kom reiste jeg meg. Fluestanga ble demontert, og jeg dro hjem.

søndag 14. september 2014

Kvitladalen 13-14 september

Det var på tide å få teltet på ryggen igjen, men vi kom oss ikke avgårde før lørdags ettermiddag. Ikke lange tidentil tur, men bedre enn ingenting. Jeg hadde vaklet til og fra hvor vi skulle legge turen, men Kvitladalen ble destinasjonen denne gangen. Vi dundret opp Ørsdalen og parkerte ved Bjordal. Med lett sekk og krutt i beina var det ingen tid å miste. Vi la i vei, og gikk feil etter kun kort tid. Jeg skjønte vi hadde dratt opp lia fremfor å følge stien lengre nede i dalsiden. Kunne umulig by på problemer det vel. Var bare å trekke langs høyden for så å slippe seg ned igjen. Vel, etter nok krumpspring og svette blant lyng og småbjørk i brattsiden pustet jeg ut i to minutter for så å vende snuten tilbake slik at vi kom på stien igjen. Fornuftig med tanke på tidsbruk var konklusjonen.

Om vi ikke hadde dårlig tid tikket ihvertfall minuttene fort nå. Mørket kommer merkbart fortere enn hva som var tilfellet for bare et par uker siden. Svetten siler der vi passerer Brattebø og Kvitlen. Ved Brattebø tok vi til høyre og fulgte dalen som strekker seg opp til Støle. Støle er utenfor rekkevidde denne gangen, men kanskje ved en senere anledning. Dalen er ihvertfall såpass innbydende at det frister å komme tilbake når vi også har noe bedre tid. På vei oppover ryker skolissa, men lar seg "spleise" uten problemer. Ikke et bilde blir tatt på vei oppover, men teltet blir reist rett over 2000. Det er nesten så hodelykta blir montert umiddelbart, og en liten time senere er vi allerede i posen.

God morgen
Vi sløver til langt ut på ettermiddagen, men ser frem til "morgenkaffen" like forbasket. Morgenkaffen var å finne i hele sekken. Altså, kaffepulveret var å finne i hele sekken. Redde det som reddes kunne, og vips ble det et par kopper kaffe allikevel. Så var det tid for frokost. Vannet ble varmet og lynlåsposen med tørrfor fylt opp. Plastbestikket fant veien i posen og ble med på en iherdig røring. Knekk! Plastbestikket ble med et mye kortere, og større deler av frokosten enn hva som var planlagt kamuflerte hånden på vei opp av posen.

Vi blir liggende å myse i lyngen i et fantastisk høstvær. Jeg leser stille i boken, og Lopi driver med høytlesning. Han har tydligvis mest lyst til å få pikk pakket i sekken og begynne å gå.

Midt i dalen retning sørvest
 
Retning nordøst
Perler på mang en snor
Etter å ha pakket sammen tar vi samme vei tilbake. I det vi passerer Brattebø igjen er det på mange måter som å skru tiden tilbake. Det er spor av gammel seterdrift. Det må ha vært litt av en tid her inne i dalen på den tiden.
Brattebø
Noen som er savnet?
Fra Brattebø er det bare etappen ned mot Bjordal som gjenstår. En kort tur er over, men kanskje vil jeg være tilbake her en gang med litt bedre tid.
Takk for enda en tur gutt!

søndag 7. september 2014

Bokhylla #1

Helgen nærmer seg slutten, og det ble dårlig med telttur. Når sant skal sies så var det "riktig" helg å ikke ha anledning til å pakke sekken all den tid det har vært ganske så regnfullt. Ikke så galt at det ikke er godt for noe heter det, og for mitt vedkommende koser jeg meg gjerne med en bok når man må holde seg hjemme.

I det som nå har blitt døpt bokhylla vil det med ujevne mellomrom bli lagt ut ei ny bok. Bøkene vil dreie seg om natur eller friluftsliv i en eller annen form. Noen opplagte, og kanskje noen litt mindre opplagte. Jeg kommer ikke til å begi meg ut på noen form for anmeldelser så ta det for hva det er. Jeg kommer trolig bare til å gjengi teksten som står på baksiden av boka. Selv er jeg stadig på let etter nye bøker så kom gjerne med tips.

Hva som skulle være første bok ut var ikke så lett. For å gjøre det enkelt falt jeg ned på at den eldste jeg har i bokhylla skulle komme først. En riktig klassiker.


Tittel: Tre i Norge ved to av dem.
Forfatter: Walter J. Clutterbuck og James A. Lee
Beskrivelse: Da mitt eksemplar er fra 1889 og ikke har en beskrivelse på baksiden er nedenforstående tekst hentet fra Dreyers forlag. Handlingen/reisekildringen beskriver reisen og oppholdet til tre unge engelskmenn som i 1880 bedriver jakt og fiske i Jotunheimen.

Ung og smittende friluftsglede, duggfriske jakt- fiske og padleopplevelser, skarpe iakttagelser av naturen og menneskene, atmosfæren fra karjolenes og skysskarenens tid... Alt krydret med uforlignelig engelsk humor. 

Presse:

"... den mest folkekjære av fjellitterære klassikere i dette landet [...] Ingen annen skildring av den norske fjellheimen levert av utlendinger kan måle seg med denne ..."  (Svein Johs Ottesen, AFTENPOSTEN)

"... at foreliggende skildring er morsom, det kan vi underskrive. Her møter vi engelsk fortellerkunst på sitt aller beste, og vi støter titt og ofte på engelskmennenes berømmelige "understatements" [...] Dette er en bok som en humrer over, og at 1882 er utgivelsesåret, er ingen hindring for en god leseropplevelse også i dag. Spesielt jakt- og fiskeinteresserte vil med stort utbytte og stor fornøyelse følge "tre i Norge ved to av dem." (Audun Mosevoll, DAGEN)

mandag 25. august 2014

Fra Haukelifjell til Haukelifjellet, 20 dager på tur (05-24 august).

Så var det min tur til å ha noen av mine opparbeidede ferieuker, og med det følger anledningen til en noe lengre tur enn hva man får til ellers i hverdagen. Fasiten ble til slutt en tur på 20 dager fra Haukelifjell til Haukelifjellet. 20 dager fra Haukelifjell til Haukelifjellet høres kanskje ut som mange dager for lite. Faktisk ikke mer enn fattige to bokstaver, men jeg skal komme tilbake hvordan det henger sammen.

Jeg parkerte like ved Haukeliseter hvor jeg startet. Kursen ble satt sørover. Hvor jeg skulle avslutte turen visste jeg ikke. Sekken var pakket for 3 uker på tur. Turen skulle bli til underveis. Dette hang delvis sammen med noen småproblemer med bena så jeg var fast bestemt på å starte rolig, og heller øke på etterhvert dersom det skulle bli aktuelt. Det er heller ikke til å komme ifra at sekken nødvendigvis blir noen kilo når man pakker for tre uker, og i mitt tilfelle inkluderer det også hundemat. Kløv er på agendaen og snart skal rakkaren få bære sin egen mat. Startvekten var tett på 35 kg. Trøsten var at sekken ville bli lettere etterhvert.

Turen startet i godvær
Vi la i vei i flott vær, og med entusiasme over dagene som var i vente. Som nevnt skulle starten bli rolig. Vi gikk derfor heller ikke mange kilometerne før vi satt opp teltet for første gang på denne turen. Ikke bare på denne turen forsåvidt for et nytt telt skulle innvies. Et Hilleberg Nallo 2 har nemlig fått ny eier, og jeg var sent på hvordan førsteintrykket ville være av dette teltet.

Første leirplass ble ved Vassdalstjønn. Om det er fisk her vet jeg ikke, men jeg så ikke antydning til at det skulle huse fisk. Dagen derpå fortsatte vi videre og forbi Holmavatnet før vi noen kilometer senere la oss til ved Tverråna som har sitt utspring fra Litlavatnet. Her ble det i løpet av få minutter tatt på land et knippe småørret som endte i panna. Lopi fikk den minste av de minste.

Middag
Vi fortsatte sørover langs DNT stien og kom etterhvert til Bleskestadmoen hvor vi tilbrakte en natt langs med Bleskestadåa. I elva så jeg småørret som pilte og jeg lot dem pile videre. Stanga ble altså ikke montert. På vei nedover dalen mellom det oppdemte Sandvatnet og Bleskestadmoen støkte vi også opp turens første rype. Forøvrig en grønn og frodig dal hvor det var flott og rusle langs småbjørkene.

Nordenden og starten på dalen nedenfor Sandvatnet mot Bleskestadmoen
En seter i det fjerne
Midt i Bleskestadåa hvor det var lav vannføring
En ny middag som går inn blant favorittene
I løpet av de 4-5 første dagene var været stort sett bra med unntak av en av dagene om jeg ikke husker helt feil. Deretter skulle det bli mye vær. Mye vær i den forstand at det skulle bli svært skiftende resten av turen. Endel nedbør og sur nordlig vind preget allikevel mye og mange av dagene. Spesielt to av dagene og nettene ble ganske så vindfulle. Den første kvelden/natten som var ganske så vindfull var da jeg var på vei fra Bleskestadmoen mot Mostøl. Jeg valgte derfor å legge meg til nede i dalen langs med Gaukstølåa.

Fra Gaukstølåa passerte jeg Mostøl før det bar oppover mot Kyrkjesteinskaret. Oppover Kyrkjesteinskaret lå det ganske så mye snø i nordhellingen så om jeg hadde kommet sørfra her hadde nedstigningen gjennom skaret gått unna i et eneste renn. Snøen var allikevel fast og fin så det gikk greit å stampe seg opp selv om det tok en smule lengre tid.

En støl på vei nedover dalen mot Gaukstølåa
Glimt av Gausktølåa
Snart på toppen av Kyrkjesteinskaret
Når vi kom oss over Kyrkjesteinskaret kom også møkkaværet. Jeg begynte derfor ganske tidlig å se etter eventuelle leirplasser. Mellom Kyrkjesteinskaret og Krossvatn skulle det vise seg å være temmelig få gode teltplasser. Været spilte sikkert også en rolle, men det grønne frodige var byttet ut med gråstein. En liten periode opplevdes det som å gå i et stort steinbrudd. Det endte med at jeg slo opp teltet i området Vassdalane. Også denne natten blåste det friskt.

Det er en av kveldene omtrent på dette tidspunktet jeg bestemmer meg for hvor slutten av turen skal bli. Skavankene i bena har oppført seg bra, og jeg bestemmer meg derfor at jeg skal fortsette mot sørlandet. Jeg kunne jo valgt å gå til sjøen å dyppe tærne i tangen der eller gått til bygda hvor familien holder hus. Det som allikevel plutselig slo meg var at i bygda Iveland hvor jeg vokste opp er det et sted som heter Haukelifjellet. Det syntes som et passende sted å avslutte så det var det bare å begynne å øke dagsetappene.

Jeg følger i stor grad DNT stien ned til Bortelid, men jeg treffer allikevel på få mennesker. Enkelte var det å treffe på, men mange var det ikke å se i fjellet.


Takk for dagens gåtur far!
Det "arbeides"
Og kartleseren sovnet fra hele arbeidet
Uværet er straks over oss. Langs Blåsjø.
Om det var få mennesker å se var det desto flere lemen. Lopi forsynte seg grådig fra "matfatet" disse utgjorde. Det var nemlig ikke nok å ta knekken på dem lengre, de skulle også fortæres. Det ble en vane at han hoppet etter dem, og jeg tenkte ikke så mye over saken. Inntil en dag. Da satte Lopi i reneste dødsskriket og hoppet til værs. En sint lemen ga seg ikke uten kamp og hadde fått inn et siste bitt før han forlot oss. Lopi sto igjen som et spørsmålstegn, men frykten for lemen skulle vise seg å være kortvarig. Det var i det hele tatt mye lemen i fjellet. Ryper støkte vi også opp ved flere anledninger, men reinsdyrene så vi lite til annet enn et lite gevir. Det hadde jo vært stas for Lopi å få sett reinsdyr all den tid han er av rasen Lapsk Vallhund som egentlig er brukt til reingjeting.

Kampen på liv og død blir avverget
En blodig og slukøret Lopi etter å ha blitt bitt av lemen
Vi var ikke vanskelige å be når det gjaldt å slå opp teltet på dette stedet
Rypemor
"Bena høyt", nesten i det minste
Blåsjø blir lagt bak oss og vi passerer den enorme demningen i sørenden før vi karrer oss over Skorpaskaret på vei mot Breidadalen. I forbindelse med regnværet er det tidsvis en ganske skummel øvelse å spankulere over fjellene. Det er nemlig ekstremt glatte partier. Jeg er stort sett forsiktig, men allikevel må jeg ta turen i bakken ved to anledninger. Jeg slipper unna med litt skrubbsår og et hull i sekken. Glatte fjell sammen med snøbroer er vel kanskje det som er det "skumleste" på turen. De vadene som er på strekningen er greie og ingen form for risikosport. Om det er deler av fjellet som er grått og karrig kom jeg også over to steder hvor det var rene middelhavsfølelsen selv i den norske fjellheimen. Det ene stedet var hvor stigningen mot Skorpeskaret begynte. Kan være et passende sted å legge leirplassen. Eneste minuset er at det er like ved DNT stien.

To glade vandrere
Middelhavsfølelse i den Norske fjellheimen
Panorama ved Ulvtuvtjønn
Breidadalen kommer til syne etter en lang dag. Her nede blir det camp.
Lavt skydekke sa du?
Uværet kan komme fort i fjellet. Dette var over meg på få minutter.
Uværet er snart ferdig for denne gang og det rynkes på nesen
Samme kvelden som uværet på bildet over
God natt
"et lite stykke Norge"
Da vi etter en stund kommer til Bortelid er på mange måter "fjellturen" over og de siste dagene vil foregå gjennom skogen på vei mot Haukelifjellet i Iveland. DNT stiene er borte og lemen og rype er erstattet med skogsfugl og en rekke dyrespor.

Her er både boligen og demningen til Børre bever.
God morgen ved Gyvatn
Som det er mulig å se har det vært lite prat og lite bilder omkring fisking. Det betyr ikke at jeg har vært i et område hvor det er lite med fiskemuligheter. Det er nemlig masse spennende fiskemuligheter langs hele strekningen jeg har gått. Det er slik jeg ser det to faktorer som har ført til lite og ingen fisking. Den ene er været. Av bildene å dømme ser det sikkert ut til å ha vært fint vær stort sett hele tiden. Det har det ikke, men det er stort sett da bildene har blitt tatt. Etter en dagsmarsj og vi er fremme ved leirplassen har jeg rett og slett ikke prioritert fiske i regn og vind. Heller ikke når det har vært ganske greit vær faktisk. Når jeg bestemte meg for å gå til Haukelifjellet i Iveland så definerte jeg på mange måter et mål med turen. Dette målet sammenholdt med at jeg latet meg til langt på formiddagen før jeg begynte å gå førte til at jeg ofte ikke slo leir før mellom syv og åtte på kveldene. Jeg har underveis planlagt en "fisketur" i dette området. Kanskje neste år?

Det at jeg underveis endte med et mål for turen var kanskje det som ga meg mest læring denne gangen. Ikke det at jeg aldri har hatt turer med definerte mål før, men jeg har vel sjelden vært det bevisst. Denne gangen derimot merket jeg at med et mål så gir det også et litt annet aspekt, og fiskingen ble som allerede nevnt bortprioritert. Uten å trekke frem så mange detaljer opplevdes det som å bli ganske styrende på mange måter. Dette er ikke nødvendigvis feil, og det går også an å kombinere det ene med det andre, men man må da være det bevisst og således ta hensyn til dette tror jeg. Ihvertfall må jeg det.

Langs noen av de siste myrdragene
Gutta boys på Hukelifjellet og turen er slutt
Takk for turen Lopi, rypekull og hordene av lemen. Også takk for en fin avslutning til skogens innbyggere!