søndag 29. september 2013

Bjerkreimsheiane 27- 28 september

Med fare for å gjenta meg selv så kan jeg trygt si at fredags ettermiddag var preget av hastverk og dårlig tid. Hjemme fra jobb var det bare å hive pikk-pakket i bilen og sette kursen mot Stavtjørn hvor planen var å parkere bilen. Jeg hadde ikke anledning til å være ute frem til søndag, men fredag til lørdag var bedre enn ingenting. Jeg flyttet til fylket i fjor og er ikke nevneverdig kjent i området. Det er derfor slik at de fleste steder jeg besøker i disse traktene er nye for meg, så også Bjerkreimsheiane.

På smale veier, i dype daler og blant høye fjell freste vi avgårde i bilen. Dårlig radiodekning gjorde at det eneste vi fikk inn var en noe hakkete versjon av "what does the fox say". Lopi som var henvist til sin faste plass så ikke ut til å ha svaret på dette.

Etter å ha funnet et egnet sted å parkere bilen ved Stavtjørn viste klokken altfor mye. Vi hadde dårlig tid. Tanken var å følge en grusvei innover dalen mot Oksevadtjørna for deretter å trekke vest for denne dalen og opp i fjellene mot et av vannene som ligger der. Vi hadde ikke bare dårlig tid, vi hadde virkelig dårlig tid. Her måtte det jobbes! For vi kunne vel klare å komme oss inn til det vannet vi hadde tenkt på om vi bare ga gass? Ambisiøst? Ja det skulle det vel vise seg at det var....
På vei oppover grusveien. Bilen er parkert der nede et sted.
Høsten har begynt å prege landskapet også her.
Veien videre innover dalen mot Oksevadtjørna. Vi skulle opp i fjellene til venstre i bildet.
Jeg hadde svetteperler i panna allerede før vi tok av grusveien. Vi gikk fort! Vi stavret oss gjennom bjørkeskogen når veien ble lagt bak oss. Mens løvet sprutet rundt oss gjennom bjørkeskogen lettet det et par ryper som sikkert ikke har opplevd lignende tilfeller av febrilske tobente (eller firebente) på vei gjennom hjemmet deres tidligere. Terrenget skulle etterhvert vise seg å bli både bratt og kuppert. At det ville være relativt bratt kom ikke som noe overraskelse, men allikevel... Jeg kikket på klokken, og jeg må vel innrømme at tvilen kom snikende, men jeg dyttet den effektivt bort. Vi holdt fremdeles kursen mot vannet vi hadde tenkt oss til. Jeg kikket ikke så mye på kartet for kursen hadde jeg sett meg ut. Jeg hadde da ikke tid til noen kartstudie nå!
Vi er i ferd med å legge bak oss bjørkeskogen.
Vi legger bjørksekogen bak oss og tar fatt på fjellet. Et par ganger minner det mer om fjellklatring enn om fjellvandring. I den bratteste ura merker jeg at Lopi er om mulig mer ivrig enn normalen. I tillegg syntes jeg at han snøftet fælt. I det jeg lurte på hva som hadde tråkket her, blir jeg var en revefant litt lengre opp i ura. Det så ut til at selv han syntes det var vel bratt her. Han holdt ikke store farten i hvertfall. Vi blir stående å se den hvite haletippen danse oppover i skumringen, men da, ja da husket Lopi bruddstykker fra sangen på radioen og fant ut av at nå skulle han få svaret. Han trakk heftig i båndet mens han skrek av full hals: What does the fox say!?!?  Om han hadde ventet å få svar på dette så ble han skuffet. Til tonene fra Lopi forduftet revefanten, og vi så han ikke igjen.

Ettersom vi tråkket på begynte skumringen å senke seg. Og i det skumringen begynte å bli mørke møtte vi i tillegg et stup som gjorde det umulig å fortsette i den retningen vi gikk. Pokker! Vi hadde gått for langt sør. Revurder var både spørsmålet og svaret. Jeg kikket på kartet etter nærmeste flekk med blå farge. Eneste kriteriet var vann. Jeg fant noe som minnet mer om en pytt, men til det sa jeg pytt pytt, og la kursen mot flekken som minnet om en pytt.
Bakom fjellet til venstre sa det stopp, og kursen måtte endres.
Da vi kom til pytten (eller det lille vannet om du vil) var det tilnærmet mørkt. Teltet ble kastet opp i all hast på det som vel i praksis kan sies å være ei lita myr.
Fremme ved "pytten".
Det kokes vann etter at teltet er reist.
Etter å ha fått opp teltet, drukket litt vann og fått i oss middagen blir vi ikke sittende veldig lenge oppe. Agnar Mykle venter i teltet og jeg tror vi kryper i posen rett over klokken ti.
Dagen derpå døser vi en stund i teltet før vi kryper ut og møter solskinnet. Vinden har dreid fra nordvest til nordøst. Solskinnet er upåklagelig, men vinden var sur om man satt stille og ikke var i le. Vi får i oss frokost og litt kaffe før vi rusler litt rundt i fjellet. Tilbake til teltet bryter vi leir og legger i vei mot bilen i nesten samme fotspor som vi gikk kvelden i forveien.

Obligatorisk morgenkos i teltet.
Her endte vi til slutt opp.
Her nede et eller annet sted la vi om kursen på vei oppover kvelden før.
Teltet i forgrunnen. Oksevadtjørna skimtes lengre nord.
Kommer reven tilbake mon tro?
På vei hjem
Det var fremdeles liv i maurtua.

Høst
Enkelte vil kanskje hevde at det var en bomtur. Jeg hevder det var en fin tur til tross for at det ikke gikk akkurat som planlagt!




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar