søndag 29. september 2013

Bjerkreimsheiane 27- 28 september

Med fare for å gjenta meg selv så kan jeg trygt si at fredags ettermiddag var preget av hastverk og dårlig tid. Hjemme fra jobb var det bare å hive pikk-pakket i bilen og sette kursen mot Stavtjørn hvor planen var å parkere bilen. Jeg hadde ikke anledning til å være ute frem til søndag, men fredag til lørdag var bedre enn ingenting. Jeg flyttet til fylket i fjor og er ikke nevneverdig kjent i området. Det er derfor slik at de fleste steder jeg besøker i disse traktene er nye for meg, så også Bjerkreimsheiane.

På smale veier, i dype daler og blant høye fjell freste vi avgårde i bilen. Dårlig radiodekning gjorde at det eneste vi fikk inn var en noe hakkete versjon av "what does the fox say". Lopi som var henvist til sin faste plass så ikke ut til å ha svaret på dette.

Etter å ha funnet et egnet sted å parkere bilen ved Stavtjørn viste klokken altfor mye. Vi hadde dårlig tid. Tanken var å følge en grusvei innover dalen mot Oksevadtjørna for deretter å trekke vest for denne dalen og opp i fjellene mot et av vannene som ligger der. Vi hadde ikke bare dårlig tid, vi hadde virkelig dårlig tid. Her måtte det jobbes! For vi kunne vel klare å komme oss inn til det vannet vi hadde tenkt på om vi bare ga gass? Ambisiøst? Ja det skulle det vel vise seg at det var....
På vei oppover grusveien. Bilen er parkert der nede et sted.
Høsten har begynt å prege landskapet også her.
Veien videre innover dalen mot Oksevadtjørna. Vi skulle opp i fjellene til venstre i bildet.
Jeg hadde svetteperler i panna allerede før vi tok av grusveien. Vi gikk fort! Vi stavret oss gjennom bjørkeskogen når veien ble lagt bak oss. Mens løvet sprutet rundt oss gjennom bjørkeskogen lettet det et par ryper som sikkert ikke har opplevd lignende tilfeller av febrilske tobente (eller firebente) på vei gjennom hjemmet deres tidligere. Terrenget skulle etterhvert vise seg å bli både bratt og kuppert. At det ville være relativt bratt kom ikke som noe overraskelse, men allikevel... Jeg kikket på klokken, og jeg må vel innrømme at tvilen kom snikende, men jeg dyttet den effektivt bort. Vi holdt fremdeles kursen mot vannet vi hadde tenkt oss til. Jeg kikket ikke så mye på kartet for kursen hadde jeg sett meg ut. Jeg hadde da ikke tid til noen kartstudie nå!
Vi er i ferd med å legge bak oss bjørkeskogen.
Vi legger bjørksekogen bak oss og tar fatt på fjellet. Et par ganger minner det mer om fjellklatring enn om fjellvandring. I den bratteste ura merker jeg at Lopi er om mulig mer ivrig enn normalen. I tillegg syntes jeg at han snøftet fælt. I det jeg lurte på hva som hadde tråkket her, blir jeg var en revefant litt lengre opp i ura. Det så ut til at selv han syntes det var vel bratt her. Han holdt ikke store farten i hvertfall. Vi blir stående å se den hvite haletippen danse oppover i skumringen, men da, ja da husket Lopi bruddstykker fra sangen på radioen og fant ut av at nå skulle han få svaret. Han trakk heftig i båndet mens han skrek av full hals: What does the fox say!?!?  Om han hadde ventet å få svar på dette så ble han skuffet. Til tonene fra Lopi forduftet revefanten, og vi så han ikke igjen.

Ettersom vi tråkket på begynte skumringen å senke seg. Og i det skumringen begynte å bli mørke møtte vi i tillegg et stup som gjorde det umulig å fortsette i den retningen vi gikk. Pokker! Vi hadde gått for langt sør. Revurder var både spørsmålet og svaret. Jeg kikket på kartet etter nærmeste flekk med blå farge. Eneste kriteriet var vann. Jeg fant noe som minnet mer om en pytt, men til det sa jeg pytt pytt, og la kursen mot flekken som minnet om en pytt.
Bakom fjellet til venstre sa det stopp, og kursen måtte endres.
Da vi kom til pytten (eller det lille vannet om du vil) var det tilnærmet mørkt. Teltet ble kastet opp i all hast på det som vel i praksis kan sies å være ei lita myr.
Fremme ved "pytten".
Det kokes vann etter at teltet er reist.
Etter å ha fått opp teltet, drukket litt vann og fått i oss middagen blir vi ikke sittende veldig lenge oppe. Agnar Mykle venter i teltet og jeg tror vi kryper i posen rett over klokken ti.
Dagen derpå døser vi en stund i teltet før vi kryper ut og møter solskinnet. Vinden har dreid fra nordvest til nordøst. Solskinnet er upåklagelig, men vinden var sur om man satt stille og ikke var i le. Vi får i oss frokost og litt kaffe før vi rusler litt rundt i fjellet. Tilbake til teltet bryter vi leir og legger i vei mot bilen i nesten samme fotspor som vi gikk kvelden i forveien.

Obligatorisk morgenkos i teltet.
Her endte vi til slutt opp.
Her nede et eller annet sted la vi om kursen på vei oppover kvelden før.
Teltet i forgrunnen. Oksevadtjørna skimtes lengre nord.
Kommer reven tilbake mon tro?
På vei hjem
Det var fremdeles liv i maurtua.

Høst
Enkelte vil kanskje hevde at det var en bomtur. Jeg hevder det var en fin tur til tross for at det ikke gikk akkurat som planlagt!




torsdag 26. september 2013

Hverdagen

Hverdagen er vel hektisk for mange, så også for meg. Jeg har allikevel mine turer i løpet av uken. Det begrenser seg jo endel all den tid man ikke er hjemme fra jobb før utpå ettermiddagen. Nå som det blir mørkt stadig tidligere blir det gjerne enda mer begrenset.

Om alt går etter planen tar jeg sekken og teltet og setter kursen til fjells i helgen. Enn så lenge et knippe bilder fra uken som gikk. Denne uken fikk jeg med meg både havet, skogen og fjellet.

Nordsjøen starter
Tang og tare
Mønster
Lopi mener det går tregt
Den smale sti
Fremdeles grønt å se enkelte steder
Nedenfra
Tiden vil vise om det bærer tungt to ganger (ref ordtaket)
Dagen er på hell
Glødende vakringer
Dagens skråblikk



søndag 22. september 2013

Godt gammelt nytt i bokhylla

All den tid jeg ikke har dratt på noen overnattingstur denne helgen har jeg fått tid til å meske meg i det som for meg er nye bøker. Grunnet familiære årsaker har jeg vært så heldig å overta endel bøker. Bøkene spenner vidt i både alder og kategorier. Blant bøkene var det også et par klenodier i "riktig" sjanger for bloggen.

Noen av bøkene
Den boken jeg kanskje ser mest frem til å bla i er boken: Dette er fotografi.
Denne boken er opprinnelig Amerikansk og har copyright fra 1945. Den er oversatt til Norsk av J.L Nerlien A/S og utgitt i 1952 av J. Chr. Gundersens boktrykkeri og bokbinderi.

Første to sidene av boken Dette er fotografi
En bok som tar for seg fiske var det også. Denne har tittelen Fiskeglede og er utgitt i 1966. I forordet nevnes det blant annet: " Vi regner med lavt satt at hver tolvte nordmann mer eller mindre er interessert i denne formen for fritidsvirksomhet". Lurer på hva tallet er i dag?

Dette er hva som møter deg når permene til boken Fiskeglede åpnes. Fantastisk!
Forordet til Fiskeglede
Innholdsfortegnelsen til Fiskeglede
Som for mange andre står Pelsjegerliv skrevet av Helge Ingstad høyt hos meg. Det eksemplaret jeg kjøpte for noen år tilbake har blitt lest mang en gang, og har også vært med på mange turer i skog og mark. Blant bøkene jeg nå har overtatt dukket det opp et eksemplar som er utgitt i 1977.
Pelsjegerliv i bakgrunnen
Det var også andre bøker som var i kategorier som ville passe her på bloggen, men jeg lar det være med det knippet jeg nå har nevnt. Nå er det bare om å finne tid til å bla i godsakene.


torsdag 19. september 2013

Lopi i Lapphundstikka

Da har Lopi tatt pennen i egne labber og skrevet et innlegg til Lapphundstikka. Lapphundstikka er medlemsbladet til Norsk Lapphundklubb og blir utgitt 4 ganger i året. Han har her forsøkt å gi en kjapp oppsummering av året som har gått og noen tanker omkring fremtiden. I tillegg til selve innlegget pryder vi forsiden av dette nummeret av "stikka". Under har jeg har prøvd å legge det til som bilder, og håper det lar seg lese.

Forsiden
Side 1 av innlegget
Side 2
Side3
Side 4
Siste side
Vi får håper han koser seg med "kjendisstatusen"

søndag 15. september 2013

Hardangervidda 09 -13 september

Hardangervidda. Smak litt på navnet. Den største nasjonalparken på Norges fastland og Nord Europas største fjellplatå. Nasjonalparken er et 3422 km2 stort smørøye som har blitt en populær destinasjon for fotturister og vandrere. Jakt og fiske bedrives i dag som det har blitt gjort i århundrer. Jeg skulle denne gangen ikke ha mer enn noen få dager i dette smørøyet. Foruten en liten tur til området ved Haukeliseter i sommer har jeg ikke vært inne på selve vidda siden sommeren 2011. Denne gangen ble det en tidlig høsttur, og jeg forventet ikke å møte så veldig mange mennesker annet enn en og annen reinsjeger.

Siden jeg ble "tipset" om et par eksakte steder for fiske i forkant av turen vil jeg ikke navngi disse. Dette er allikevel områder som er godt kjent og langt fra noen form for hemmeligheter. Det er mange som velger seg ut disse stedene for årets fisketur. Det kunne jeg også se i form av bålplasser, og unødvendig søppel.

Som så ofte ellers begynte vi å gå sent ettermiddag/tidlig kveld. Kveldssola sto lavt i vest og fortsatte sin ferd bak fjellene i det vi la vår ferd sørover. Vi gikk ikke mer enn omtrent 5 kilometer før vi satt opp teltet i det mørket kom sigende. Det ble en tidlig kveld.

Solen forsvinner i vest på vei innover vidda

Hardangerjøkulen i nord
Etter å ha stått opp og ordnet med den sedvanlige "real frokosten" og en skvett kaffe bar det i vei videre innover vidda. Vi skulle tilbakelegge omtrentlig 15 kilometer. Det var oppholdsvær, men skyet og noe vind. Langt i fra det verste været å gå i. Da vi var fremme utpå dagen ble det ikke de store utskeielsene. Venting på at vinden skulle avta i håp om å få slengt med fluestanga var egentlig det hele som foregikk. Vinden avtok vel egentlig aldri så kvelden forløp rundt teltet.

Tid for frokost
På vei videre innover vidda
Venter på at vinden skal avta ved ny leirplass
Den påfølgende dagen tok vi oss en gåtur i området, og i flotte høstfarger støkte vi opp et rypekull. Rypene var forøvrig fredet i området dette året så jeg skjøt ikke etter de med kameraet heller.

Frokoststemning
Høstfarger i fjellet
Myr i flott fargedrakt
 Etter noen timer var vi tilbake til leiren, og vinden var i ferd med å avta noe. Utpå ettermiddagen oppdaget jeg også de første vakene på turen. Fluestanga ble selvfølgelig montert, men det ble ikke så lange økten før vinden igjen tiltok. Jeg ble liggende på utsiden av teltet og lese bok i påvente av at vinden igjen skulle roe seg. Jeg fikk ikke med med så mye av bokens innhold siden jeg ble liggende og fundere på dette fluefisket. Jeg hadde jo sett noe mygg, et par stankelbein og noen vårfluer. Imitasjoner av dette var allerede prøvd i tillegg til en våtflue siden jeg ikke hadde hatt noen vak innefor kastehold enda.

Når jeg ligger og grunner over innsektliv og imitasjoner, da..... da får jeg øye på noe som har landet på liggeunderlaget. Hva er det jeg ser? Det må da være en Bibio Pomonae! Jeg skal ikke gå i detaljer omkring dette, men denne fluen er også kjent som "russeflue". Jeg lener meg nedover liggeunderlaget og joda der sitter det en Bibio med sine deilige knallrøde lår. Superfisket jeg opplevde i 2011 med nettopp denne flua dukker opp i hodet. Bibio fremstår plutselig som løsningen på alle problemer og eneste veien til frelse og lykke. Arh, jeg elsker Bibio. Jeg kryper bort til teltet og finner frem flueboksene for å finne en imitasjon av herligheten. Etter å ha åpnet første boksen finner jeg ingen Bibio. Hmmmm det var da merkelig, den skulle da være i den boksen? Jeg må huske feil så jeg åpner febrilsk den andre fluboksen. Ingen Bibio. Hvor er Bibioene mine!?! Jeg har ingen Bibioer med meg! Mens jeg ligger der på alle fire med nesa i flueboksene og endevender alt av fluer summer det en Bibio forbi. Jeg setter meg på kne med ansiktet vendt mot himmelen, og jeg tror, om ikke annet i mitt eget hodet, at jeg skriker: Jeg vil ha BIBIO!!!!! Jeg resignerer og blir liggende i lyngen mens jeg hulker noe om Bibio, russeflue og røde lår.......

Jeg prøver å lese mens jeg tenker på fluefiske og imitasjoner
Bibio Pomonae
Ettersom ettermiddagen forløper blir vindforholdene bra. Vakaktiviteten tar seg opp og det er noen virkelig fine fisker som er oppe. problemet er bare at ingen av dem er innenfor kastehold. Etterhvert oppdager jeg at det ca 150 meter lengre ned ser ut til å vake en fisk som er akkurat innenfor kastehold. Jeg prøver meg på denne. Til tross for at jeg ikke opplever at fisken tar flua opplever jeg en stigning i hjertefrekvensen. Det er spennende å kaste etter det du vet er virklig fin fisk. Jeg prøver med alskens imitasjoner i løpet av kvelden, men ingen ørreter lar seg lure. Det var den pokkers Bibioen da! Der og da er jeg helt sikker på at om jeg bare hadde hatt denne i enden av fortommen ville alt fortonet seg annerledes....

Når jeg legger meg den kvelden er jeg sikker på at jeg hører et plask etter en storørret. Til dette plasket sovnet jeg og drømmer om speilblank kilosørret, perfekte presentasjoner med fluestanga, og den hersens Bibioen da...
Kvelden ebber ut midt på vidda
Ny dag, og vi våkner opp i et tåkehav. Vi blir sittende og se at solen kjemper med tåka og til slutt overvinner den. Når solen har overtatt for tåka tar vi oss en ny dagstur i det flotte høstfjellet, og vi støkker opp flere rypekull. Vi går noen timer, nyter utsikt og leker i høstfarget lyng. En gnistrende vakker dag. Vi får også fisket noe uten at vi får kjennign med fisk. Jeg observerer heller ingen vak. Jeg gidder ikke engang nevne bibioen.

Vi våkner til tåke
Vi blir sittende og se at solen til slutt overvinner tåka
Lopi sitter parat klar til å hove eventuell fjellørret
Fra dagsturen
Panorama
Vi nyter utsikten
Der nede er storørreten et sted
Når vi våkner opp fredagen har vi en ren transportetappe på ca 2 mil foran oss. Legger vidda bak oss for denne gang, og jeg tenker at vi har hatt noen flotte høstdager i fjellet. Fisket ble det så som så med. De siste turene mine har det ikke blitt fisket like mye som normalen, men fangsten har allikevel vært under pari synes jeg. Det er nesten så jeg kjenner det stikker litt i selvtilliten når vi nærmer oss bilen......

En ting kan jeg allikevel love for fremtiden. Du vil aldri finne denne karen på fjellet uten Bibio i flueboksen!