onsdag 14. august 2013

Sirdalsheiene helgen 09 - 11 august

Etter å ha brukt endel timer over kartet den senere tid var området øst for Rosskreppfjorden ganske langt fremme i pannebrasken. I løpet av timene over kartet hadde det i mitt stille sinn oppstått en teori. Teorien dreide seg om noen blå felter på kartet jeg mente det var stor sjanse for huset enda større ørret.


Det var fredag. Arbeidsdagen nærmet seg slutten. Jeg bestemte meg for å legge i vei innover Sirdalsheiene denne helgen. Det var bare å komme seg hjem for å pakke sekken. Jeg hadde dårlig tid. Etter å ha kastet det mest nødvendige i sekken, plassert meg selv i cockpit og henvist Lopi til sin faste plass var vi klar for avgang. Vi ankom parkeringsplassen øst for Rosskreppfjorden ca 1930 tror jeg. Denne parkeringsplassen er et fint utgangspunkt for folk som enten vil nordover mot Svartenut eller sørover mot Øyuvsbu. Dette vitnet også alle bilene som sto parkert da jeg ankom parkeringsplassen om. Jeg hadde tenkt vi kunne gå inn til Buhellertjørnin. Disse "tjørnin" ligger ca halvveis til Svartenut. Distansen er altså ikke lengre enn en liten mil sånn omtrentlig. Vi passerte Kyrkjenostjørnin før vi gikk den lille stigningen over Svarteløkfjellet. Herfra har du fin utsikt både sørover og nordover.


Utsikt sørover ved Svarteløkfjellet. Vannene er Kyrkjenostjørnin.


Evardalen etter å ha passert Svarteløkfjellet.
Vi ankom Buhellertjørnin akkurat tidsnok til å få opp teltet før det ble mørkt. På vei innover var det ingen folk å se, men desto mer fe (i form av sau). Etter å ha fått opp teltet ble det til at vi tok en tidlig kveld.

Lørdagen meldte sin ankomst med glitrende vær og steikende sol. Da var det fint å ligge i lyngen med Lopi, kaffe og "noe" under leppa. Det tok allikevel ikke så veldig lang tid før vannkanten var inspsisert og fluestanga montert. Fisken vaket. Det så smått ut, men en Griffiths Gnat var allikevel montert i enden av fortommen og suste nå over vannet. Etter noen få kast hvor fisk hadde tatt flua uten at de ble kroket skjønte jeg at dette så langt kun dreide seg om småfisk. Etter et par nye kast fikk jeg også opp en bekkerøye i miniklassen. Når folk skryter over å ha fått stor fisk snakker de ofte om at den var så og så stor mellom øynene. Den bekkerøyen jeg nå hadde foran meg var av en slik størrelse at øynene gikk vel mer i ett. Etter å ha lagt fra meg stanga og speidet videre på vannet kunne jeg ikke se fisk av ok størrelse.


Mini som hopper her var representativ

Buhellertjørnin har nok sitt navn etter Buhelleren som finnes ligger under Kverevasstøylen. Så etter å ha sett nok på småfisken som til stadighet brøt vannflaten ruslet vi nedover for å se på denne helleren. Dette synes jeg var en riktig fin heller og ved neste helgebesøk i området så spørs det om ikke teltet får ligge hjemme. Da vi var ferdige med helleren og hadde mesket oss med litt multer ( Lopi likte også multer) tenkte jeg det kunne være verd å titte litt etter vak og eventuelt større fisk ved denne tjørnin. Disse tjørnin henger sammen så sjansen for at det var en markant forskjell så jeg på som liten. Svaret fikk jeg uansett ikke. Det endte med at vi la oss i lyngen for å speide etter vak, men før to minutter var unnagjort var gluggene lukket. Vi sovnet rett og slett på vakt! Ikke bare sovnet vi, men vi sov i hele to timer. Da vi omsider glimtet med øynene igjen hadde vinden tiltatt og eventuelle vak var vanskelig å få øye på.


Buhelleren midt i bildet


 Da fadesen med å ha sovnet på vakt var fordøyd luntet vi opp på kollen som ligger sør og vest for de to tjørnin. Jeg kunne her konstantere at vinden satt en stopper for den videre planen som omhandlet teorien min. Vi ruslet derfor tilbake til teltet og ble her frem til retur søndag.

Teltplassen var midt mellom de to vannene midt i bildet

 På vei tilbake til parkeringsplassen søndag formiddag tenkte jeg litt over området. Det var overraskende grønt og frodig til å ligge så høyt, det var et lett terreng, det var mye fe og lite folk (møtte et par på vei tilbake) og det ble for lite fisking. Jeg hadde jo en teori før jeg dro opp. Den fikk jeg aldri satt på prøve. Teorien dreide seg ikke om Buhellertjørnin, men det blå feltet på kartet som teorien dreide seg om er lokalisert ikke veldig langt unna disse tjørnin.

Jeg var altså ikke så mye klokere da jeg vandret hjemover...

men...

teorien lever fremdeles, så jeg kommer nok tilbake!

3 kommentarer:

  1. Flott innlegg, hyggelig lesning og med fine bilder! Ser fram til mer :)

    SvarSlett
  2. Takk for det Bjarne. Jeg er vel å regne som en av dine faste lesere, og finner masse interessant stoff. Fjellene dine i Etne vil bli besøkt. Håper jeg får anledning før isen kommer.

    SvarSlett