lørdag 31. august 2013

Fjellene vest for Saudafjorden 30-31 august

Nok en gang nærmet det seg helg. Det var mange gjøremål i heimen, og jeg kunne ikke huske sist jeg hadde en helg hvor jeg bare var hjemme. I løpet av torsdagen bestemte jeg meg. Skitt la gå, gjøremålene i heimen kan vente litt til. Jeg har lenge hatt lyst til å besøke et område som ligger vest for Saudafjorden, nærmere bestemt vannene nordøst for Hustveitsåta. Det endte med et par timer avspassering fra jobb fredag etter lunsj. Sekken var pakket torsdagskvelden, og Lopi måtte pent finne seg i å vente i bilen da jeg var på jobb.

På ferga fra Mortavika til Årsvågen
Da vi var kommet over på andre siden av fjorden bar det straka vegen mot Sauda. Planen var å ta en snartur til Sauda sentrum for å kjøpe fiskekort på G-sport i tillegg til å handle litt mat. Ettersom vi nærmet oss Sauda så jeg at tiden ble strammere og strammere. G-sport stengte 1700. Vi så ikke ut til å rekke frem i tide. Da klokken var passert halv fem ringte jeg for å høre om de visste om andre steder det var mulig å kjøpe fiskekort. Jeg ringte gjentatte ganger uten å høre "hallo, G-sport Sauda, hva kan jeg hjelpe deg med?" i andre enden. Klokken 1702 sto jeg og skrapte på døra uten at det hjalp. Jada, jeg vet. Det var helt enkelt min egen feil. Enden på visa var at jeg fikk snakke med en hyggelig og meget oppegående kar i Sauda jeger og fisk slik at jeg var innenfor "loven". Etter et kjapt besøk på kiwi var vi på vei ut av Sauda sentrum, men når Esso skiltet dukket opp kom jeg til å tenke på at mat hadde jeg ikke smakt siden i går kveld. Lunsjen på jobb ble droppet siden jeg skulle avgårde tidligere enn normalen. Med en chillipølse i neven og fleisen full av rekesalat la vi Sauda bak oss.

Vi valgte å starte turen ved Jonegarden.Et nedlagt gardsbruk som nå tjener som museum. Parkeringsplass finner du 300 meter nedenfor garden. Målet var enten Storavatnet eller Øvrastølsvatnet. Det fikk vi ta som det kom var tanken. Det jeg visste var at høydekurvene på kartet vitnet om at dette ville bli bratt. Fra parkeringsplassen og opp til Øvrastølsvatnet var det i underkant av 550 høydemeter. Om vi skulle til Storavatnet kunne vi legge på 150 - 200 til.

Med chillipølsa i magen og 22 kg på ryggen var vi klar. Jeg forberedte meg på melkesyre i lårene og blodsmak i kjeften. Måtte bare Lopi slå inn firehjulstrekken når stigningen starter tenkte jeg i det vi ruslet gjennom gardstunet.
Stigningen begynner etter vi har gått gjennom gardstunet ved Jonegarden

Hvor pokker blir det av firehjulstrekken da Lopi!?!
Etterhvert som vi forserte den tøffeste stigningen kom vi opp på nordsiden av Vårstølsvatnet. Her endrer landskapet seg, og veien videre var utrolig flott. Fra Vårstølsvatnet er det en liten dal mot Stølsvatnet hvor vi gikk langs med ei lita elv. Ved Stølsvatnet passerte vi Hustveitstølen, men vi hadde kurs videre oppover i høyden så vi tok oss ikke tid til noen stopp her.
Saudafjorden sett fra Øykjakleiva
Vi nærmer oss tregrensa
Flott utsikt med fjellene på andre siden av Saudafjorden
Elva fra Vårstølsvatnet
Et lite Fossefall på veien
Dalen og elva på sørsiden av Stølsvatnet

Det er ikke lange biten fra Stølsvatnet og opp til Øvrastølsvatnet. Siden klokken nærmet seg åtte ble det til at vi skulle slå leir der. Mulig en tur til Storavatnet i morgen var tanken.


                                                     Øvrastølsvatnet hilser oss velkommen
Det var vel det som kan kalles perfekte forhold i det vi ankom Øvrastølsvatnet. Iveren etter å prøve fluestanga var stor. De siste turene har det blitt for lite fisking og resultatene deretter. Denne turen skulle det fiskes! Jeg er ikke typen som nødvendigvis planlegger i detalj eller har rutiner for hver minste ting. Jeg har allikevel noen nesten ufravikelige rutiner. At teltet skal opp før jeg begynner med noe annet er en av disse. Dette medførte at stanga måtte ligge litt til. Når teltet var oppe, maten servert Lopi og fluestanga montert kjente jeg draget. Vinddraget.....I det jeg begynte å kaste min Streaking Caddis ble draget sterkere, og det rett i mot. Det er ikke så lett å kaste med fluestang når "draget" eller vinden legger luggen din bakover. Jeg endte i lyngen med Lopi mens jeg tidvis kunne skimte vak i krusningene som bare ble større. Skyene kom også med vinden og kledde inn fjellene i vest.


                                                                      Skyene kommer over fjellene i vest

Ikke mer enn at vi kom oss i teltet begynte det å knitre på teltduken. Vi sovnet til regnet og håpte på det beste for morgendagen. Ca klokken 0445 våknet jeg. Det var ikke Lopi som slikket meg god morgen i ansiktet litt for tidlig. Det var vinden som ristet i teltet. Ikke så rent lite heller faktisk. Jeg ble liggende å høre regnet tromme på taket og vinden som ville bruke teltet som flyvende teppe. Jeg slo på telefonen for å se om jeg hadde dekning. Det var akkurat nok til at jeg fikk sjekket Yr.no. Yr meldte om lite vind, men mye nedbør. Jeg rynket litt på nesa og sov videre mens jeg krysset fingre for at det vil bedre seg. Litt utpå morgenen våknet jeg til oppholdsvær. Regnet hadde gitt seg, men vinden rev og slet i teltet fremdeles. Yr.no ble sjekket på ny. De kunne melde om det samme. Lite vind og mye nedbør. Vel, vinden visste jeg var her, og om yr fikk rett i at det skulle komme mye nedbør så det ganske mørkt ut med tanke på videre fisking. Etter litt fundering kom jeg frem til at dette var nytteløst. Hadde det vært lite vind kunne jeg fisket selv om det var nedbør. Om det hadde vært mye vind, men opphold kunne vi tatt en fin tur i fjellet. Med vinden jeg visste var her, og nedbøren som etter sigende skulle komme ville det ikke være trivelig med noen av delene. Det hadde blitt å være i teltet på trass. Det er noe jeg har gjort nok så jeg bestemte meg rett og slett for å pakke sakene for å utnytte at det nå var oppholdsvær. I det jeg stakk hodet ut av teltet vitnet en teltplugg som lå slengt i lyngen om at vinden var kraftig.. Planen var jo å være til søndag, men i stedet for å trasse i teltet kunne jeg like gjerne kaste inn håndkledet og dra hjem for å få unna de utsatte gjøremålene.


                                                                                Vinden pisker over vannet
                                                                                     Bølgene slår langs land

På vei tilbake slo det meg nok en gang hvor flott området mellom Øvrastølsvatnet og til der hvor tregrensa går sånn omtrentlig var. Skuffelsen var derfor stor der vi trasket vedmodig nedover.


                                                                                         En slagen mann

                                                                   Vi tok oss tid til en rast mens solen tittet frem

                                                                                      Flott skue på vei nedover

En ting jeg glemte å nevne i starten av innlegget. På tur oppover vurderte jeg hvorvidt Lopi skulle få løpe fritt eller ikke. Jeg bestemte meg for å gå med han i bånd siden jeg ikke visste om det var sau i området. Det er jo tross alt endel av den ulla i fjellheimen. Det skulle vise seg at den avgjørelsen ikke var så dum for i det vi var i ferd med å gå over en liten topp var det plutselig seks øyne som kikket oss i øynene på kun få meters avstand. Noe sau så vi også senere, men ikke veldig mange.


                                                                       Tre par øyne som plutselig dukket opp

Uansett, i det vi nærmet oss Jonegarden hadde jeg en vemodig følelse. Helgen hvor jeg virkelig skulle fiske endte et døgn for tidlig og ingen fisking. Det er mange plasser jeg vil tilbake til. Det gjelder i høyeste grad også for dette området. I år rekker jeg det ikke for jeg har allerede noen andre planer, men jeg håper å være her igjen til neste år.


                                                                     På veien mellom Jonegarden og parkeringsplassen.  

Om det er noen som har tenkt på hvorfor jeg i alle dager ikke har med en stang i tillegg til fluestanga vil jeg komme tilbake til det i et senere innlegg. Det er nemlig en grunn til det selv om den kanskje ikke er så god. 

onsdag 28. august 2013

Et sterkt resultat av friluftsliv

For ikke så mange dagene siden var jeg å finne med nesa godt plantet i bærbuskene. Bærene sammen med litt andre saker har nå funnet seg vel til rette i Norgesglassene. Etter at innholdet har vært en tid på glassene vil innholdet siles og deretter kommer over på flaske. Når "produktene" er ferdige vil variere avhengig av hvilke type bær det er snakk om. Noe vil trolig bli ferdig rett før jul mens annet ikke vil være ferdig før vi nærmer oss våren.

En post som kanskje ikke omhandlet friluftsliv direkte, men likefullt et sterkt resultat som en følge av det.

Jeg venter spent på resultatet!
Fremtidige godsaker forhåpentligvis


mandag 26. august 2013

Området omkring Førevatn 24-25 august

Tilfeldighetene ville det slik at det også denne helgen ble en overnatting i indre agder. Lørdag gikk turen til området Førevatn. Etter å ha betalt billetten for å kjøre grusveien innover mot hyttefeltet, rullet vi videre i god tro. Dette skulle vise seg å bli en liten blemme noe jeg kommer tilbake til. Da bilen var parkert la vi i vei til et område like ved Førevatn. Jeg hadde aldri vært der før, men fluestanga var igjen med. Teltet ble reist og jeg inntok posisjon ved vannkanten for å se etter vak. Tiden varte og gikk uten at et eneste vak var å se. Dette til tross for et veldig insektliv på overfalten. Da mørket omfavnet meg hadde jeg sett tre vak. Et av dem innenfor kastehold. Jeg prøvde meg litt på det vaket, men uten hell. Etter hva jeg kunne bedømme så alle disse tre vakene lovende ut med tanke på størrelse hos fisken som var oppe.
Vakringer


Mørket senker seg
Vekkerklokka ble satt til 0530 i håp om at det skulle være mer overflateaktivitet hos ørreten. Med søvn i øynene var det bare å krabbe ut av posen. En kruttsterk morgenkaffe ble kokt opp i det solen begynte å varme østhellingene. I løpet av de neste to timene ble det bare med et vak. Det var i tillegg utenfor kastehold så morgenen passerte i kaffekoppen.

Lopi hilser god morgen
Morgensola varmer i østhellingene
Når klokken bikket 0800 ble sakene pakket sammen og termosen fylt. Når vi først var i området skulle Himmelsyna avlegges en visitt. Batteriene på kameraet tok slutt, men iphonen holdt ut litt til før også den kapitulerte. På vei mot himmelsyna fikk vi også en titt av en harlabb uten at jeg rakk å ta bilde av den. Langs veien innover hyttefeltet kommer det etterhvert et skilt på høyre side hvor det står skiltet mot Himmelsyna. Her starter en ca 4 km lang merket sti som leder til toppen. I et lett terreng følger stien åskammen nord for Skrivardalen. Jeg valgte en annen rute ned igjen som var merket blått. Denne stien er ca 4,5 km i terrenget før du kommer ned hvor veien gjennom hyttefeltet slutter.

Skrivardalen


Himmelsyna i front


Før vi kom på toppen gikk vi litt våre egne veier og måtte "klatre" opp skaret til venstre i bildet


Utsikt fra Himmelsyna


Fritt valg hvilken vei du tar

Turen til Himmelsyna var en fin og enkel tur som jeg kan se for meg passer fint som søndagstur for barnefamilier. På godværsdager ser du helt ut til kysten.

Da vi var kommet tilbake til bilen kunne jeg ikke klage over fisket da jeg i praksis ikke hadde fisket nesten noe som helst. Da jeg satt i disse tankene møtte jeg bommen. Det vil si, i det jeg rundet en sving var det en bom over veien. På vei opp hadde jeg i min iver ikke sett noe skilt som tydet på at jeg skulle møte noen låst bom på vei ned igjen. Jeg tror jammen ikke jeg så bommen engang. Uansett, bommen var stengt, og for andre som tenker å ta turen kan det nok være lurt å parkere på parkeringsplassen på utsiden av denne bommen for å unngå akkurat dette. Etter noen gloser på finsk var det bare å gjøre helomvending for å se om det var noen hytteiere som ville være snille og låse meg ut igjen. Etter at jeg hadde kjørt opp i hyttefeltet kom det en bil susende forbi som jeg hang meg på hjul etter. For å fatte meg i korthet oppsummerer jeg møtet her med å si at av enkelte blir du møtt med mer skepsis enn andre. Til tross for at jeg ikke fikk noen ny kamerat skal det sies at vedkommende faktisk åpnet bommen for meg.

Mens jeg bomset i meg fruktnøtt og sippet til siste rest av kaffen forlot vi indre agder. E-39 ventet, og kursen ble satt vestover. Jobben kaller allerede i morgen.....

søndag 18. august 2013

Tolv våte timer ved Eielandsvatnet 17-18 august

Grunnet familiære selskapeligheter var jeg denne helgen på sørlandet. Til tross for selskapelighetene ble det allikevel tid til noe tid i skogen. Deler av dagtid på lørdag gikk med på å plukke blåbær " i heia på Vikeland", og rips i hagen hos mormor. Disse bærene skal fylle de gode gamle Norgesglassene ispedd litt sterkere saker. Forhåpentligvis har jeg et godt resultat om noen måneder.

Jeg har vokst opp i de indre bygder av Agder så ved 2030 tiden lørdagskvelden bestemte jeg meg for at et av vannene på gamle hjemtrakter skulle få besøk. Noen ganger er jeg glad for at både sekk og fiskestang alltid er å finne i bilen. Man vet aldri når man plutselig "får det for seg".

Etter at jeg hadde kjørt slalom gjennom alle svingene oppover fylkesvei 405 hvor bena hadde jobbet med pedalene og armen rørt iherdig i dieselen møtte jeg Eielandsvatnet slik jeg hadde forlatt det sist i 2005. Det var faktisk blitt 8 år siden jeg sist var her. Fra "gammelt" av vet jeg at det var fin fisk å få. Det tror jeg også det er nå så planen var egentlig å prøve seg på storørreten denne natten.

Fra forrige besøk i 2005

I det jeg parkerte begynte det et lett regnvær. Lett var det kanskje i ti minutter. Deretter var det ikke særlig lett lengre. Jeg lurte på når jeg sist sjekket værmeldingen i det jeg trasket gjennom skogen. Det var i hvertfall ikke denne helgen kunne jeg konstantere. På vei gjennom skogen tiltok regnet og når jeg nærmet meg enden på vannet begynte det også å mørkne. Siden det ikke var snakk om mer enn et halvt døgn på tur fant jeg ut av at jeg droppet teltet og heller improviserte med Jerven duken som allikevel var i bunnen av sekken.

"Hiet" som holdt oss relativt tørre gjennom natten

Etter å ha fått opp duken ble fluestanga montert og valg av flue ble en muddler. Etter en halvtime ved vannkanten fant "noen der oppe" ut av at magasinene var fulle og dermed skulle tømmes. Alle sluser ble tilsynelatende åpnet og blikket til Lopi sa vel egentlig det jeg også tenkte: Vi kryper under duken. Etter obligatorisk kos, og mumling om at det var som bare pokker at storørreten som skulle til pers i løpet av natten så ut til å glippe, ble vekkerklokken satt til 0500 i håp om at været da hadde lettet.

Lopi hinter om at et liv under duken er et alternativ

Da klokken ga lyd for seg 0500 presis var ikke været blitt stort bedre. Vi slumret til klokken var passert 0900, men det var ingen tegn til bedring. Det endte med at vi gjorde kort prosess. Vi pakket sammen sakene og vendte tomhendte og våte hjem igjen. Da vi var på vei tilbake kom vi i enden av en hogstflate over nattleie til en elg i gresset. Lopi snøftet og snuste som et takk for oss i det vi la Eielandsvatnet bak oss for denne gang.
God morgen

Lopi snøfter i nattleiet som et farvel


onsdag 14. august 2013

Sirdalsheiene helgen 09 - 11 august

Etter å ha brukt endel timer over kartet den senere tid var området øst for Rosskreppfjorden ganske langt fremme i pannebrasken. I løpet av timene over kartet hadde det i mitt stille sinn oppstått en teori. Teorien dreide seg om noen blå felter på kartet jeg mente det var stor sjanse for huset enda større ørret.


Det var fredag. Arbeidsdagen nærmet seg slutten. Jeg bestemte meg for å legge i vei innover Sirdalsheiene denne helgen. Det var bare å komme seg hjem for å pakke sekken. Jeg hadde dårlig tid. Etter å ha kastet det mest nødvendige i sekken, plassert meg selv i cockpit og henvist Lopi til sin faste plass var vi klar for avgang. Vi ankom parkeringsplassen øst for Rosskreppfjorden ca 1930 tror jeg. Denne parkeringsplassen er et fint utgangspunkt for folk som enten vil nordover mot Svartenut eller sørover mot Øyuvsbu. Dette vitnet også alle bilene som sto parkert da jeg ankom parkeringsplassen om. Jeg hadde tenkt vi kunne gå inn til Buhellertjørnin. Disse "tjørnin" ligger ca halvveis til Svartenut. Distansen er altså ikke lengre enn en liten mil sånn omtrentlig. Vi passerte Kyrkjenostjørnin før vi gikk den lille stigningen over Svarteløkfjellet. Herfra har du fin utsikt både sørover og nordover.


Utsikt sørover ved Svarteløkfjellet. Vannene er Kyrkjenostjørnin.


Evardalen etter å ha passert Svarteløkfjellet.
Vi ankom Buhellertjørnin akkurat tidsnok til å få opp teltet før det ble mørkt. På vei innover var det ingen folk å se, men desto mer fe (i form av sau). Etter å ha fått opp teltet ble det til at vi tok en tidlig kveld.

Lørdagen meldte sin ankomst med glitrende vær og steikende sol. Da var det fint å ligge i lyngen med Lopi, kaffe og "noe" under leppa. Det tok allikevel ikke så veldig lang tid før vannkanten var inspsisert og fluestanga montert. Fisken vaket. Det så smått ut, men en Griffiths Gnat var allikevel montert i enden av fortommen og suste nå over vannet. Etter noen få kast hvor fisk hadde tatt flua uten at de ble kroket skjønte jeg at dette så langt kun dreide seg om småfisk. Etter et par nye kast fikk jeg også opp en bekkerøye i miniklassen. Når folk skryter over å ha fått stor fisk snakker de ofte om at den var så og så stor mellom øynene. Den bekkerøyen jeg nå hadde foran meg var av en slik størrelse at øynene gikk vel mer i ett. Etter å ha lagt fra meg stanga og speidet videre på vannet kunne jeg ikke se fisk av ok størrelse.


Mini som hopper her var representativ

Buhellertjørnin har nok sitt navn etter Buhelleren som finnes ligger under Kverevasstøylen. Så etter å ha sett nok på småfisken som til stadighet brøt vannflaten ruslet vi nedover for å se på denne helleren. Dette synes jeg var en riktig fin heller og ved neste helgebesøk i området så spørs det om ikke teltet får ligge hjemme. Da vi var ferdige med helleren og hadde mesket oss med litt multer ( Lopi likte også multer) tenkte jeg det kunne være verd å titte litt etter vak og eventuelt større fisk ved denne tjørnin. Disse tjørnin henger sammen så sjansen for at det var en markant forskjell så jeg på som liten. Svaret fikk jeg uansett ikke. Det endte med at vi la oss i lyngen for å speide etter vak, men før to minutter var unnagjort var gluggene lukket. Vi sovnet rett og slett på vakt! Ikke bare sovnet vi, men vi sov i hele to timer. Da vi omsider glimtet med øynene igjen hadde vinden tiltatt og eventuelle vak var vanskelig å få øye på.


Buhelleren midt i bildet


 Da fadesen med å ha sovnet på vakt var fordøyd luntet vi opp på kollen som ligger sør og vest for de to tjørnin. Jeg kunne her konstantere at vinden satt en stopper for den videre planen som omhandlet teorien min. Vi ruslet derfor tilbake til teltet og ble her frem til retur søndag.

Teltplassen var midt mellom de to vannene midt i bildet

 På vei tilbake til parkeringsplassen søndag formiddag tenkte jeg litt over området. Det var overraskende grønt og frodig til å ligge så høyt, det var et lett terreng, det var mye fe og lite folk (møtte et par på vei tilbake) og det ble for lite fisking. Jeg hadde jo en teori før jeg dro opp. Den fikk jeg aldri satt på prøve. Teorien dreide seg ikke om Buhellertjørnin, men det blå feltet på kartet som teorien dreide seg om er lokalisert ikke veldig langt unna disse tjørnin.

Jeg var altså ikke så mye klokere da jeg vandret hjemover...

men...

teorien lever fremdeles, så jeg kommer nok tilbake!

tirsdag 13. august 2013

I startgropa

Da har altså "teltlivet" blitt opprettet som blogg.

Bloggen vil riktignok omtale teltlivet mitt, men også dagsturer og andre saker som er relevante i forhold til mitt friluftsliv kan bli gjenstand for bloggen. Til tross for navnet "teltlivet" er altså ikke overnattingsturer under åpen himmel ekskludert for fremtiden. Det vil være innlegg som omhandler den hverdagslige fisketuren, helgeturer i skog og fjell, og turer av et par ukers varighet.  Det er nok heller ikke helt umulig at det kan bli en post om jakt en sjelden gang, men fiskestanga vil nok være mer fremtredende enn hagla.

I tillegg ble jeg i fjor jeg eier av en Lapsk Vallhund som bærer navnet Lapeiras Lopi. Dette har blitt en trofast turkamerat som er med i tykt og tynt gjennom hele året. Ikke bli overrasket om han dukker opp med jevne mellomrom.

Dette er altså ingen "ekstremvariant" av en blogg hvor du finner meg hengende opp ned i en fjellvegg eller hvor jeg skal bo 3 år i en utilgjengelig villmark.

Jeg vil i all hovedsak oppgi hvor jeg er på tur hvor jeg fisker eller jakter etc. Dersom det skulle være enkelte fiskevann jeg blir tipset om og som vedkommende ikke ønsker skal kommuniseres til allmenheten vil jeg selvsagt ikke oppgi stedet. Hvis et sted også skulle være veldig sårbart i en eller annen form vil dette også bli tatt hensyn til. Dette vil dog være unntakene.

To be continued.