mandag 25. januar 2016

Teltlivet.no

Etter snart 2 1/2 år her på bloggen vil dette bli den siste posten her.

Selv om dette er siste posten er det ikke slik at jeg trer ut av den store verdensveven, men nå overtar hjemmesiden www.teltlivet.no . Denne bloggen vil bli stående i nåværende form som et arkiv.

Den nye nettsiden



Jeg håper du tar turen innom den nye nettsiden og at den faller i smak. Nettsiden har også integrert blogg så jeg komme til å fortsette å blogge om turer etc. 

Jeg vil takke alle som har tatt turen innom og ekstra takk til de av dere som har vært trofaste følgere av bloggen.  Også en ekstra takk til de av  dere som har lagt igjen en kommentar eller flere. Det har blitt satt stor pris på!

Talas!


  

onsdag 23. desember 2015

Med ønske om en god jul, og tradisjonen lille julaften som såvidt ble holdt i hevd

Som nevnt tidligere har broderen og jeg hatt som tradisjon å pakke stolsekkene, hive haglene på skuldrene og ta en siste jakttur for året lille julaften. I år var det mer enn en ting som ikke var som det pleier, men vi fikk oss om ikke annet en tur på skauen.

Jeg har de siste dagene gått endel i terrenget vi i dag skulle avlegge jaktturen vår. Dels for at det rett og slett er koselig å besøke gamle trakter, men det har også vært for å se hvordan det er med vilt der i år (da spesielt fugl). De siste dagene har i så måte vist at det er lite liv i skogen for tiden. På det aktuelle terrenget ser det ut til å være greit med elg og noe rådyr. Utover dette har jeg nesten ikke sett snurten av eller sportegn etter andre dyr. Det har ikke vært annet å se enn ei enslig røy. Med dette i mente ble det til at haglene ble igjen hjemme. Både samvittighet og sunn fornuft tilsa at det var det eneste riktige.

Det andre som ikke var som det pleier var at det som skulle bli årets siste jakttur også skulle bli årets første. Men som allerede nevnt ble haglene hjemme, og da har det rett og slett blitt slik at året 2015 passerer uten en eneste jakttur.

Det ble uansett en tur på skauen med kaffe og brødblingser. Lopi storkoste seg siden han også i dag fikk løpe fri. Værmessig var det ikke mye å skryte av, og det er lite som skulle tilsi at vi snart går over i januar måned. Skogen var ikke kledd i hvitt, og det som kom fra oven var regn. Det var ikke den store dagen for kameralek, men det ble knipset et par bilder mellom bygene.

Det er uansett alltid like godt å komme seg ut. Vi fant oss vel til rette under helleren i ly mot regnet, og kaffen slurpet vi i oss mellom skrøner som vi begge har hørt mang en gang tidligere.

Da gjenstår det bare å ønske dere som eventuelt svinser innom her en riktig god jul!

Så får vi se om det blir en tur i romjula og over nyttår....

Lopi speidet like mye etter vilt som oss
Kaffe og skrøner under helleren
Kaffen smakte som alltid
Det var til og med et eget hyllesystem under helleren
Der ute i skogens rike

torsdag 17. desember 2015

Liten aktivitet på bloggen, her er en lyd.

Siden det har vært liten aktivitet på bloggen den senere tiden så tenkte jeg å gi en lyd igjen. Det betyr nemlig ikke at "hvalen" har strandet fullstendig. Til tross for at det ikke har vært særlig aktivitet på bloggen har jeg mine turer i en eller annen form. Fellesnevneren for turene er vel at han firebente, altså Lopi, og kamera er med på turene. De har bare ikke blitt omsatt til blogginnlegg.

Hva angår tur nå som jula nærmer seg er det mulig at det som var en tradisjon inntil i fjor går av stabelen igjen i år. Tradisjonen var ganske enkelt en siste jakttur for året sammen med broderen lille julaften. I år vil det riktignok bli både første og siste for året om vi lille julaften igjen rusler sammen med børsene på skuldrene inn i juleskogen.

Deretter kommer romjula. Det er mye som tyder på at jeg en av dagene i romjula kommer til å pakke sekken for en romjulstur med retur igjen i det vi skriver 2016. Her er ingenting spikret enda så hvor og hvordan er fremdeles ikke avklart.

Så skriver vi 2016. Selv om fremtiden er noe uklar er det mye som tyder på at jeg over nyttår på et eller annet tidspunkt sannsynligvis vil gå over til hjemmeside. Den vil da ha en integrert "bloggdel", men detaljene der kommer på først på nyåret. Ellers vil tiden vise hva 2016 har å by på. Men som nevnt har altså ikke hvalen strandet, og den interaktive aktiviteten vil trolig få en ny oppsving på nyåret. Uavhengig av turer og prosjekter etc så håper jeg å kunne ha et enda større fokus på foto i året som kommer. På det området har jeg lyst til å utvikle meg videre, og om noen skulle ha tips til egnet lektyre i så måte setter jeg pris på eventuelle tips og vink!

Med ønske om en fin førjulstid.

Og for de som har et landskap kledd i et hvitt: Nyt det!

Stemning fra nord tidligere i høst
Fra begivenheten og prosjektet "blodmåne" (To ulike eksponeringer med ulike objektiver satt sammen)

søndag 1. november 2015

Turen til Trollheimen som egentlig aldri ble noen tur til Trollheimen (10-16 okt)

Trollheimen. Fint navn, ingen tvil om det. Etter bildene å bedømme synes ikke navnet å skjemme heimen heller. Populært? Tilsynelatende svært populært, og med det øker også skepsisen. Ikke det at jeg har blitt så sær at jeg på død og liv ikke kan møte andre mennesker i fjellet. Jeg synes faktisk det kan være riktig så trivelig å slå av en prat om stien min skulle krysse en annen vandrer sin sti, men alt med måte. Og med mitt måtehold i den sammenhengen har jeg ikke ønsket å hive sekken på ryggen og legge i vei i dette området i det som kan betraktes som sesongen. Med det i mente burde jo et besøk i midten av oktober være perfekt. Tanken var i utgangspunktet en uke eller to på tur, men av ulike årsaker måtte vi nøye oss med en uke. Ruten jeg i grovt hadde sett for meg var ganske ambisiøs med tanke på antall kartruter vi skulle rekke i løpet av uken, men uansett, Trollheimen here we come!

Igjen kunne jeg konstatere at vi var lovlig sent ute. Lovlig sent ute om vi skulle ha håp om å komme oss fra bilen mens det enda var lyst iallefall. Bilen ble forlatt på parkeringsplassen i enden av Viromdalen hvor asfaltvei blir grusvei, og du må gå videre for egen maskin. Grusveien går noen kilometer videre inn til Renndølsetra og Innerdalsætra hvor også denne ender og DNT stien overtar. På denne turen var det DNT stiene som skulle være utgangspunktet.

Vi var ikke kommet lengre enn til de første bakkene før mørket begynte å falle på. På toppen av kneikene tenkte jeg derfor at første natten rett og slett kunne bli i nærheten av grusveien og de to sætrene. Jeg trakk derfor av veien, ruslet over myra, og tok retning mot Innerdalsvatna. Etter nok svetting (og sverting for den del) endte jeg igjen tilbake på veien med uforettet sak. I mørket hadde jeg surret rundt lenge nok blant store kampesteiner. Nei, følg heller veien til endes og finn en egnet plass der, det måtte vel være bedre. I det jeg passerte Renndølsetra møtte jeg på to skikkelser i mørket. Disse skulle vise seg å være vertskapet/innehaverne av setra. Hyggelige folk som tipset om et par fine plasser å sette opp teltet like i nærheten. Jeg fulgte et av rådene og ikke lenge etter sto teltet støtt. Med teltet støtt og soveposen rullet ut ble lyset slukket, og natten kom dertil tidlig.

Første morgenen
Vi våkner til strålende vær, og tar oss en liten rusletur i området rundt de to seterne og beskuer blant annet det kjente Innerdalstårnet. Etter litt knipsing blir telt revet, og vi legger i vei innover Innerdalen som ikke overraskende  har kledd seg i gult for anledningen. Vi rusler ikke lengre enn til enden av dalen før igjen teltet blir reist. Som så ofte blir det en rolig start.

Innerdalstårnet i bakgrunnen
Brilliant morgen
Renndølsetra
Innerdalsvatnet
Helt i starten på marsjen like ved Innerdalsetra
Et lokalt vannhull
Ettermiddagen forløper i fred og fordragelighet blant gule dalsider uten at hverken folk eller fe gir seg til kjenne. Harry Hole ble det eneste selskapet.

Dagen som følger skal vi etter planen videre. Jeg har en lei tendens til å sove ganske langt frempå når jeg er å finne ute i guds frie natur. Denne morgenen var intet unntak, og når jeg i tillegg har noen av de fineste stundene med de første rykende kaffekoppene mens jeg patter på en snus....Ja da blir morgen fort formiddag, formiddagen blir kort, og ettermiddagen tilsvarende tidlig. Når jeg etterhvert innser at dagen kommer til å forløpe her innerst i Innerdalen blir kartet igjen tatt frem. Det i utgangspunktet ambisiøse opplegget blir enda mer ambisiøst, men det kan fortsatt gå. Klart det kan gå! Denne dagen går vi uansett ikke lengre enn ei runde innerst i dalen for å ta området nærmere i øyesyn.

Høsten er for lengst over oss
Elva innerst i Innerdalen
Solen tittet såvidt over fjellet og varmet snuten til Lopi
Den påfølgende dagen kommer vi oss til slutt avgårde igjen. Vi passerer Innerdalsporten og Medskaret på vei ned mot Tovatna.

Vi bryter leir innerst i Innerdalen
Innerdalen
Området Innerdalsporten

Ved Medskaret
Og....det ender faktisk med at vi smeller opp teltet ved Tovatna. Igjen en kort etappe. Det ambisiøse opplegget begynner å henge i en tynn tråd, men det kan nok fremdeles gå. Men, neste dag. Da blir en avgjørelse tatt. "opplegget blir skrotet. Det er her vi skal være. Her ved den lille stranda. Her som vannet foran oss har blitt gitt navnet Tovatna. Her hvor teltet bare er et steinkast fra DNT stien. Her hvor det ikke er så langt til nærmeste hyttefelt. Det er faktisk her vi skal være. Hvorfor? Bare fordi at det er slaraffenlivet som frister mest denne gangen. Å vandre inn i de mer sentrale delene av Trollheimen frister også. Det frister veldig faktisk, men slaraffenlivet trumfer. Hvordan slaraffenlivet faktisk trumfer dette vet jeg faktisk ikke, men det er sånn det skal bli.

Dagene glir inn i hverandre her ved Tovatna. Vi surrer litt rundt i nærområdet. Jeg knipser litt bilder. Jeg leser litt bok. Jeg fyrer et lite bål. Jeg får se en liten dans fra nordlyset. Jeg får oppleve høstens første frostnetter. Jeg skaper enda litt sterkere bånd til "minsten". Jeg får reflektere. Jeg nyter kaffekoppene litt ekstra. Jeg tar en siesta når det passer meg. Jeg strammer en teltbardun en gang av og til bare for å gjøre det. Sånn forløper dagene.

Morgenstund


Strandløvene
Snik
Frostmorgen
En tynn hinne med is har lagt seg
Halo på stranda
Under melkeveien
Bare en liten dans
Når dagene kommer til en ende og jeg har strammet teltbardunene mange nok ganger og godt nok, drukket mange nok kopper med kaffe og bøkene er utlest er det bare å vende nesa vestover igjen. På vei tilbake legger vi turen om Langvatnet og ned gjennom Renndalen. Når vi atter en gang ser Renndølsetra begynner mørket å sige på. Tilfeldighetene vil det slik at vi møter vertskapet akkurat som vi gjorde på vei inn for en uke siden. Vi veksler noen ord før jeg knipser et siste bilde av Innerdalstårnet og vi igjen rusler mot bilen i stummende mørke.

Langs Tovatna på vei hjem igjen
Farvel til Tovatna

Renndalsvatnet
Skumring
Et siste bilde av tårnet i det mørket faller på
Så ble det altså ingen ordentlig tur inn i Trollheimen allikevel. Jeg som bevisst hadde valgt akkurat dette tidsrommet. Jeg som hadde hatt lyst til å besøke området i lang tid. Jeg som hadde lagt en plan. Det hele forble med planen. Jeg sitter igjen med den samme lysten som jeg hadde før denne turen. Hvorfor det ble som det ble? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg nøt hver eneste dag som forløp akkurat slik de gjorde. Trollheimen vil være der i årene som kommer. Forhåpentligvis vil jeg også vare en stund til, og i så tilfelle skulle det ikke forundre meg om jeg kommer til å besøke Trollheimen.

Om jeg angrer på at jeg skrotet den opprinnelige planen? Nei, ikke på en flekk.

Til det hadde jeg det altfor bra.

fredag 21. august 2015

Forollhogna, i storbukkens og villreinens rike (10-17 august)

I forrige måned fikk jeg oppleve lille Rago nasjonalpark med dens ville landskap. Nå skulle ferden gå til Forhollhogna nasjonalpark. Et område jeg ikke har sett så veldig ofte omtalt som turmål, og etter hva jeg har skjønt ihvertfall ikke er kjent for sitt ville landskap. Fra det ville landskapet i Rago skulle jeg besøke et område med viddelandskap og slake fjell. Store kontraster med andre ord, men jeg er like glad i viddelandskap som bratte fjell. Alt har sin sjarm. Om du skulle lese dette og ikke har særlig mye til overs for reinsdyr bør du nå trykke på det røde krysset oppe i det høyre hjørnet ditt. Det blir nemlig mye reinsdyr fra nå av......

Kursen ble satt mot Kvikne. Vi skulle altså ta oss inn fra vest. I god tradisjon var vi ikke akkurat tidlig ute. Da bilen ble parkert innerst i en grusvei sto solen allerede ganske lavt i vest, men det var med kvikke og lette steg vi la bilen bak oss. Forollhogna here we come!

Vi gikk ikke mange kilometerne før vi støtte på de første av mange reinsdyr i løpet av turen, men på dette tidspunktet visste jeg ikke at dette skulle bli første av mange reinsdyrmøter. I min iver over å ha støtt på reinsdyr tok jeg derfor et kjapt regnestykke og kom frem til hvor jeg trodde de ville trekke videre. Deretter var det å stake ut sin egen kurs i forhold til reinsdyrene og raska på. De var nå ute av syne så det var bare å benytte seg av anledningen. Etter noen hundre meter falt først skallbuksa av sekken (jeg hadde lagt ytterbekledningen og en genser rett under topplokket på sekken nemlig). Etter noen hundre meter til fant jakka veien til bakken, og etter enda noen hundre meter kom genseren. Med sekk på ryggen, Lopi i bånd og halve garderoben i den ene armen ble det noe kaotisk mot slutten  når også kneppingen i shortsen jeg hadde på meg hadde åpnet seg. I lett trav ville nemlig tyngdekraften det slik at shortsen skulle bli nærmere kjent med anklene. Til syvende og sist "vant" vi allikevel kappløpet mot reinsdyrene. Først etter at teltet var slått opp kom de forbi på andre siden av vannet. Kvelden kunne dermed forløpe i fred og fordragelighet hvor vi var reinsdyrenes publikum.

Reinsdyrene første kvelden etter at teltet er satt opp
Vi blir på stedet hvil de neste par dagene. Været er skiftende med sol i det ene øyeblikket og kraftige haglbyger i det neste. Jeg husker ikke med sikkerhet, men jeg mener at det var dag to vinden også begynte og tilta. Den skulle sammen med reinsdyr bli vår følgesvenn på resten av turen. En av kveldene ved dette vannet var det allikevel en periode hvor vinden løyet. Fluestanga ble allikevel liggende ubrukt siden vi fremdeles hadde god tid. Hadde jeg bare visst om vinden på dette tidspunktet....For fluestang var det eneste som var med av fiskestenger, og da er det som kjent fint om det ikke er for kraftig vind.

Første morgen
Under en haglbyge
"den stille kvelden"
Etter å ha latet oss her noen dager vender vi nesen lengre østover. En blå flekk på kartet er målet for denne dagen. Har troa på fisket her nemlig. Underveis tar vi oss en stopp for å tørke svetten i panna. Det er da jeg blir var gryntingen. Like stille som ånden som går listet vi oss frem på kanten av fjellet, og da ble vi var en reinsdyrflokk. De sto og nøt livet på en "øy av snø" som fremdeles ikke var smeltet. Vi blir stående og betrakte de og tar de nødvendige bildene før jeg igjen hiver sekken på ryggen. Vi har fremdeles en liten bit igjen før vi er fremme ved det som er dagens mål.

Når jeg hiver sekken på ryggen igjen tenker jeg gjennom hvor vi skal gå i forhold til reinsdyrflokken. Det er ingen grunn til å forstyrre unødig. Jeg legger kursen på det jeg mener bør være tilstrekkelig avstand, og om de skulle oppdage oss tror jeg mest sannsynlig de vil bli stående i ro med tanke på både avstand og det faktum at vi beveger oss bort fra dem. Om de allikevel skulle få øye på oss og mot formodning skulle sette seg i bevegelse vil de i det minste trekke bort fra oss. Jeg føler med allikevel trygg på at de vil bli stående slik situasjonen er. I god tro setter vi igjen i marsj.Etterhvert ser jeg at reinsdyrflokken begynner å bevege på seg. Pokker heller! Det der var definitivt ikke det jeg ønsket. De trekker i det minste i motsatt retning av oss, og slik landskapet er ser jeg de ikke der de forsvinner. Vi fortsetter i den retningen vi startet, men 1 minutt eller 2 senere synes jeg igjen at jeg hører noe. Denne gangen er det ikke grynting, men mer som tromming. På ca 30 meter ser jeg så toppen av gevir. Reinsdyrgevir. Mange gevir. Toppen av gevirene blir straks hele gevir. Gevirene blir til hele reinsdyr. Hele flokken på omtrent hundre dyr kommer rett mot oss med storbukkene i front. På 30 meter! Lopi er i sjokk og jeg er mildt sagt overrasket. Der står vi altså i åpent lende med sekk på ryggen og en stor flokk som kommer rett i mot. Jeg rekker å knipse noen bilder mens jeg konsentrer med å holde Lopi i bånd. Etterhvert som de kommer nærmere deler flokken seg i to. Vi blir stående i ro. Stående i ro midt i flokken! Mens jeg prøver å beholde "oversikten" slår lukten meg. Ikke rart det lukter egentlig. Vi er jo midt i flokken! Etterhvert som de passerer og avstanden igjen blir noen titalls meter går vi rolig ut av flokken. Når de er på 50 meter skjønner jeg at det er over. Da kjenner jeg faktisk at jeg skjelver i bena. Jeg skal ikke skryte på meg noe, men det er ganske lenge siden sist jeg kjente at jeg skalv i bena. Jaja adrenalinet skal vel ut igjen på et vis....

På vei østover
En Heilo er "varselet" om at vi snart skal få møte reinflokken
Da vi oppdaget reinflokken
Gevirene har akkurat blitt til dyr
Vi er midt i smørøyet og de trekker forbi oss
Denne lille enslige karen møtte vi også på vår vei østover
Fortumlet og smått i ekstase over opplevelsen går vi videre. Vi møter rask nye reinsdyr, men nå vil jeg bare komme til den blå flekken som er målet. Jeg må rett og slett ha en pause. Etter en stund og etter et par reinsdyrmøter til kommer vi frem. Jeg kaster sekken av skuldrene, smeller opp teltet og fyrer opp brenneren, Jeg må ha en kaffekopp. Jeg har ikke mer enn fått kaffekoppen i hånda før jeg ser den ene lia bevege seg. Nedover kommer det en flokk med reinsdyr. Akkurat nå husker jeg ikke om det var den samme for de kommende dagene kommer det og går reinsdyr hele tiden. Det siste jeg ser før jeg lukker "døra" den kvelden er reinsdyr. Det første jeg både hører og ser påfølgende morgen er reinsdyr. Klokken 0430: Grynt, grynt. Jeg stikker hodet ut av teltet. Jeg ber de tre reinsdyrene som står 15 meter fra teltet om å gå å holde noen andre med selskap, men jo, god morgen til dere også!

Utpå formiddagen med morrakaffen i hånda, ja da sitter vi selvsagt og ser på reinsdyr. De påfølgende dagene lever vi i praksis side om side med reinsdyrene. Vi har basecamp ved den blå flekken og tar dagsturer ut fra den. Og vinden? Jo den holdt stand, noe som i sin tur førte til lite fiske. Den ene kvelden var det riktignok mindre vind en liten stund, og vak var det nok av. Jeg forsøkte meg, men uten hell. Noen av vakene kunne allikevel fortelle meg at her er det fin fisk. Jeg forbannet meg en smule over at jeg ikke hadde med meg makkstanga.....

Teltkos
Fra en av dagsturene
Dagstur
Dårlige forhold for fluefiske
Ørnbesøk
Det går mot kveld
Kvelden vi såvidt prøvde oss med fluestanga


Etter å ha blitt endel av reinflokken er det på tide å sette kursen vestover igjen. En ørn kommer over åskammen som et farvel. Det er med blandede følelser vi igjen går med sekken vestover. For meg har det vært nytt med så nære opplevelser med reinsyrene. To av dem ga jeg også egne navn. De hadde begge sine særtegn så de var lette å se igjen. Den ene ble gitt navnet Bambino. Dette var en helt hvit kalv, altså en albino. Ikke spør om hvordan han ble døpt Bambino. Den andre hadde et markant gevir. Det ene geviret var ganske stort mens det andre geviret var så og si borte. Altså var det i praksis gevir nesten bare på den ene siden. Han ble selvsagt hetende Halvar. For Lopi var det også tidenes opplevelser all den tid han er av rasen Lapsk Vallhund. Altså en reingjeterhund, Uansett, vi trekker igjen vestover for å ta siste natten i nærheten av hvor de første nettene fant sted.

Ørna tar farvel
Vi legger basecamp bak oss og trekker vestover igjen
Vestover
På vei vestover

Vel fremme og teltet reises for siste gang i Forollhogna for denne gang. Teltet er oppe, og vinden er trofast også siste kvelden. Jeg blir sittende og kikke utover vannet og opp av bølgene skyter en ørret fart. Ikke større enn et par tre hundre gram, men det er nok. Jeg får blod på tann. Vinden har kommandert fluestanga til å så og si forbli ubrukt på turen. Nå er det nok. Det kan blåse så mye det bare vil, men nå skal pokker med fluestanga i bruk. Vind er vind, men en mann er en mann så nå er det herved vind mot mann med fluestang! Jeg smeller sammen stanga i en fei mens jeg tenker på hva som skal monteres i enden av fortommen. Med kulingen som suser kan fintføleri være fintføleri. Knytt på en relativt stor imitasjon, få riktig vinkel og kast som bare fanden er tanken. Valget faller på en hjemmelaget Streaking Caddis. Kast kast og svosj svosj. Det blir snurr. Knute på fortommen. Forbannet heller! Det er allikevel bare å krype til korset. Bytt den fortommen og fortsett. Om det mot formodning skulle bite på en ørret av noen størrelse vil en fortom med knute på ryke tvert. Ny fortom er montert og det kastes igjen. Det forsøkes i det minste. Etter en liten stund ser jeg faktisk en ørret er etter Caddisen min der ute i bølgene. Jeg tar det med ro, og jammen er det ikke fast fisk! Den blir tatt på land. Ikke mye å skryte av, men det er tross alt en prikkepetter på et par hundre gram. Den blir hundefor, og det var ikke mer som skulle til for å få ut litt frustrasjon.

Det blåser fremdeles godt
En Streaking Caddis klar til dyst
Det ble til hundefor
Etter å ha fått blåst ut litt frustrasjon blir jeg sittende med teltet igjen. Jeg ser etterhvert det jeg tror må være en myrhauk. Denne blir underholdningen den neste halvtimen. Den jakter, den fanger og jeg ser den spiser. Det er en flott opplevelse siste kvelden. Som om vi ikke var takknemlige nok fra før...

Myrhauk?
Siste teltplassen
Og en stille vik sent siste kvelden
For å si det kort. Jeg likte Forollhogna. Som så ofte før etter å ha besøkt et nytt sted vil jeg gjerne tilbake. Så også Forollhogna. Det slo meg underveis at området minnet meg tidvis om Hardangervidda, men uten alle turisthyttene og de merkede stiene. Følgelig var det også lite folk å møte. Jeg møtte faktisk ingen i løpet av mine åtte dager der inne.

Jeg vil tilbake.

Og det var fin fisk i det ene vannet.....

Mulig fremtidig veggpryd